Politisk sjakk

Partilederdebatt-sjakk: 

Senterpartisjakk:

Arbeiderpartisjakk:

Skolesjakk (Høyre mot SV):

Statsministerdebattsjakk:

Fremskrittspartisjakk:

KrF-sjakk:

 Rødt-sjakk:

Den store Eurovisionposten '09 part II

Det er bare å gratulere mr.Rybak og jeg skal ikke falle for fristelsen å fortelle at jeg jeg har spilt sammen med karen (Doh!)

Jeg vil også gratulere Twitter, for alle vittighetene som tikket inn etterhvert som showet gikk sin gang. Her er et lite utvalg:

"Russia.. is there an exorcist in the house?"

"80-tallet ringte de vil ha grekeren sin tilbake"

"hvis Azerbaijan er en av de største utfordrerne til Norge, så spiser jeg linsene mine..."

"Hvor er den andre strømpa til Aserbadjan?"

"Det er kanskje kosmisk forstyrrelser som ødelegger lyden?"

"Den tyske sangeren ser ut som kjærlighetsbarnet til Jan Thomas og Ben Affleck..."

"Ikke rart Tyskland tapte krigen.."

"Første marsboer i #mgp" (Albania)

"Starwars møter Lolita..." (Albania)

"Tyrkia kan glemme opptreden i Portveien 2 med det kostymet."

"Albania har fått hjelp av TURKISMANNEN"

"Det er pinokkioen sin det!!!!!!"

"Klasseforskjell! Det er ikke mer å si. Og nå - over til stålhjul" (I overgangen fra Norge til Ukraina)

"Ukraina med den beste eurotrash-låten så langt! Dette er lavt!"

"Pussycat Dolls møde Safri Duo i Helvede" (Ukraina)

"Oi... Ble hun nesten knocket ut av en fiolinist?" (England)

"der måka hu te buen ..."

"Whoa. Finsk afterski gone bad"

"Neimen, har du sprayet kjolen på deg, kjære?"

"burde luktet lunta når jeg søkte på gladiatorporn og fikk opp ukrainas låt"

"Når jeg ser Ukraina skjønner jeg Putin. Jeg hadde også kutta gassen"

"The man from Norway has got a face you want to kick. Very hard! Many times!"

"If Norway wins, next year all song lyrics are written by 5 year olds"

"Har østre moskva strippeforbund stått for pauseinnslaget?"

"Det er ikke lov til å stemme på Norge om du ringer herfra. Nå skjønner vi hvorfor Stoltenberg er i Spania"

"Konstaterer at Matti Nykänen fortsatt er det beste som noensinne har kommet fra Finland"

"Nå hadde vi trengt Rike/Carlsen for å opprettholde en slags oppadgående dynamikk i kommenteringen. Svabø stanger allerede i taket"

"Der begynte kringkastingsjefen å regne" (Etter tre lands stemmer)

"steike, vi bi å vinn! Og æ som stemt på ho Tone... "

"Det er jevnt mellom Litauen og Spania nå. Detta blir spennende"

"Jan Thomas for #ESC-host 2010!!"

"AUF vil ha #mgp til Tromsø. Trøste-OL? (Marie Simonsen)"

"Hvorfor ble Sovjetunionen oppløst? Uten hadde jo #mgp vært unnagjort på 20 min"

"RT @meriksen: @jensstoltenberg Nå er det bare å bygge den sykeste arenaen verden har sett noengang og la @barackobama hoste hele greia"

"Nå leder vi med under dobbelt så mye. Skuffende."

"Er dette lureri fra resten av Europa? Finanskrise og ingen har råd til å arrangre - let's give it to stupid Norway?"

Den store Eurovisionposten '09

For meg så begynte interessen for Eurovision Song Contest å dabbe av cirka da de sluttet å ha musikere med på konkurransen. I den samme perioden endret showet seg selv om de av en eller annen grunn fortsatt ikke har skiftet navn til Eurovision Show Contest.

Nå som det er opplest og vedtatt at Alexander vinner (til og med Jan Simonsen mener det), så er det jo greit å la seg rive litt med i år da. Det er alltid gøy når Barratt-Due studenter vinner musikk-konkurranser med en milliard seere.

1990 var etter min mening sangkonkurransens höydare, og jeg tillot meg å ta en mimrestund med Youtube her om dagen. For de som er tilhengere av popmusikk for det minste felles multiplum i Europa så bare bli med:

Yugoslavia: En blid Marilyn Monroe kloning som synger det mest absurd umiddelbare refrenget som er mulig å tenke seg. Hun ble nærmest et symbol på optimismen på Balkan etter dette, og ble det naturlige forbildet for unge, gale yugoslaviere. Simpelten Popkunst!



Ok, denne er fra 1991 og viser hvorfor 1990 var et bedre år. I tillegg til at det er en fullstendig utmagrende grusom sang og stemme så har vel ikke saksofonisten den beste dagen på jobben her. Følg nøye med fra 1:17


Irland med Elton John-kloning og en låt skapt for en europeisk sangkonkurranse. Var storfavoritt dette året, men nådde ikke opp.


Belgia hadde en interessant låt dette året med flere interessante musikalske ideer. Noen lesere av denne bloggen er westcoast-elskere (dere vet hvem dere er!). Har dere hørt så gjennomført synkopekjør på et refreng noen gang? Låta slutter forresten også ganske frekt.


England: Hun synger vel ikke akkurat bra stakkar, men er likandes likevel. DX-7 elpianolyd, strykelinjer og høyere hår en det som er strengt tatt nødvendig.


Tyskland var i 1990 ute etter å finne den personen i verden med minst pop appeal, og tyskerne klarer som regel de målene de setter seg. Hva er dette her for noe?


Italia: Vinner 1990. En så utilslørt Ja-til-EU sang at man får lyst til å melde seg inn i Senterpartiet, for så og melde seg ut i protest, av mindre. Toto ser ut som han mener hvert ord med hele sin sjel. Et banebrytende konsept innen Eurovision Song Contest.

Skurr på linjen

Det er alltid morsomt med folk som hevder å ha direkte kontakt med Gud, men som muligens har en litt skurrende linje.

I have received a prophetic warning from the Lord about an imminent security threat against Israel. Tomorrow is the 61st anniversary of the modern Israeli state. The target from evil forces seems to be tomorrow. I don't know exactly what the threat is, but this is definitely a call to pray so that the Lord might intervene, expose, and prevent the plans before they are brought to fruition.

May the Lord help!

(skrevet onsdag 13 mai)

Giskes absurde middelvei

For oss som setter pris på at ligger noen prinsipper bak hva en regjering foretar seg er det bare å riste på hodet av kulturminister Giskes løsninger på sin detaljstyring av norske medier. Det er som mange husker ikke lenge siden Giske følte for å instruere kringkastingssjefen om hvordan valgkampen skal dekkes, og Giske vil nok en gang vise handlekraft

Etter at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg har lagt press på norske myndigheter om å tillate TV-reklame burde et fritt samfunn kunne ta en ærlig beslutning om vi vil etterleve dette eller ikke. Om hvorvidt EMS bør ha myndighet til å diktere Norge i dette spørsmålet er en annen sak.

Giskes idé om å pålegge Frikanalen* å 'ta støyten' og sikre Norge et slags alibi for ytringsfrihet er så prinsippløst som det kan få blitt, og man får inntrykk at Giske driver en slags katt og mus lek med EMS. Det er på grensen til både uverdig og komisk på en gang.

Istedet for å ta et standpunkt til om politisk reklame skal være lov eller ikke fortsetter Norge en pinlig mellomløsning som skal beholdes til enhver pris. Personlig mener jeg det er absurd at fredelige organisasjoner som politiske partier ikke skal kunne annonsere hos de private bedriftene som vil ta imot pengene dems, enten det er aviser, TV-kanaler, Clearchannel eller Tine for den saks skyld (melk med Senterpartismak for eksempel). Å forskjellsbehandle TV-kanalene gir like mye mening som puristenes klaging da farge-TV ble innført:

"Er det virkelig nødvendig da?"

Svaret er: Nei, men det er ikke poenget. Poenget er at det er det ikke DU som skal bestemme på vegne av meg (Kanskje litt annerledes i og med at det bare var en kringkaster på den tiden).

Giskes absurde middelvei er desverre nok et eksempel på Arbeiderpartiets merkverdige styringskåthet. Sånn er det vel når man sitter ved makten, det er fristende å bruke den.




*=morsomt med de to ordene etter hverandre

Politisk korrekthet

Politisk korrekthet er norges mektigste våpen. Iallfall til vi har nye jagerfly på plass.

Når Nina Karin Monsen mottar Fritt Ords hederspris i dag vil demonstrantene stjele det meste av oppmerksomheten. Sosialliberalere har aldri vært noe særlig glad i debatt, det eneste som betyr noe er å vinne. Siden de vant en ny kamp 1.januar i år vil ethvert tilslag til omkamp bli møtt med et høylytt skrikekor og demonisering. Det er slik kamper vinnes i det norske demokratiet.

Anne Holt viderebringer denne tradisjonen i kjent stil ved å være mer opptatt av å komme med kategoriseringer som "emosjonelt svada" og at det "ryker i kloakken" enn å faktisk argumentere for hvorfor jenter har godt av å ikke vokse opp med en mor i hjemmet. Det skal selvfølgelig heller ikke stikkes under en stol at Monsen ikke akkurat viser overdreven respekt for sine meningsmotstandere.

Det hjelper ikke at herr og fru Internett har brakt frem svært mange tilhengere av Monsens synspunkter. Et grovt overslag viser vel ca. 50/50 for og imot. Selv om ikke stortinget, og definitivt ikke regjeringen, var så veldig interessert i å diskutere de dyptgripende lovendringene er tydeligvis vanlige folk interessert i det. Men hvem bryr seg vel om kloakken når man er Anne Holt?

Man må være splintrende gal for å gå imot Den Politiske Korrekthetens hærskare. Det finnes en pris for sånne (Fritt Ord-prisen tror jeg den heter). Det at hun får prisen er en god påminnelse om at alle ikke kan bli likt av alle, og at alle ikke heller ikke trenger å bli likt av alle.

Likestilling på crack

Rektorvalget ved UiO er forlengst unnagjort, og jeg stemte på den tapende part (Wyller) slik som jeg pleier å gjøre ved de fleste demokratiske valg. Denne gangen var det mest FORDI jeg visste at Wyller kom til å tape uansett.

Det får så være, det mest interessante med valgkampen var Knut Olav Åmås kommentar i Aftenposten der han talte Ottersens sak, med et noe kreativt likestillingsperspektiv. Iallfall hvis man ser strengt matematisk på det.

Åmås: Kjønnsmessig er Ottersens lag best, med tre kvinner og en mann, mot Wyllers to menn og en kvinne.

Henrik: "Hæ?" *plukker frem kuleramme*

Støre: Should I stay or should I go?

Enkelte temaer er sikre vinnere innen den norske bloggosfæren. Irans presidents inntreden på FN-konferansen om rasisme har nesten alle elementene ; Ytringsfrihet, rasisme, islam, FN, Støre mm. Slike saker aktiviserer både høyresiden og venstresiden, ja til og med Dagfinn Høybråten ser ut til å ha en sterk mening om denne saken. Kryss i kalenderen der altså.

Herved presenterer jeg det som er den riktige meningen: (I all beskjedenhet selvfølgelig...)

Irans president er folkevalgt. Han taler på vegne av det iranske folk. Han taler på vegne av den stat som innehar den rikeste og mest interessante arabiske kulturen som finnes.

Det er det iranske folk som må ta ansvaret for hva presidenten sin sier.

Ahmadinejad bør bli hørt av verdenssamfunnet, for så å bli møtt med hoderysting, logisk imøtegåelse og boikott.

Det er viktig at Ahmadinejad får fortsette å gjøre seg fortjent til hoderysting og hånlatter i vesten og blant iransk ungdom. Det er viktig at argumentasjonen hans kommer frem i lyset som den historieforfalskningen og rasismen det er. Jeg har klokketro på at iransk ungdom er de som skammer seg mest over Ahmadinejads opptredener, og det er DE som får mest motivasjon og bensin på bålet av dette.

Det er veldig interessant å følge med på modige og opplyste iranske unge bloggere. Hvis noen skulle være i tvil er også Iran (som alle andre land) dratt mellom det moderne og det gammeldagse. Irans ungdom er som ungdom flest, de liker å feste, flørte, ha det gøy og finne seg selv. De lever bare i et regime som statuerer groteske eksempler for å undertrykke det (for eksempel denne historien er knallsterk). De er også typisk ungdom ved at de ikke stemmer, eller engasjerer seg nok i politikk. Som i de fleste demokratier er det de eldre voksne som styrer. Saker som dette vil bidra til å aktivisere demokratiseringsdebatten i Iran.

Den allerede hardt pressede Ahmadinejad har sannsynligvis ikke gjort det noe lettere for seg selv i dag, på den annen side har krigsretorikk en tendens til å gjøre rare ting med et demokrati. Det blir uansett spennende å følge valget 12 juni. (Valgvake, anyone...? :-)

Jonas Gahr Støre vil - med det faktum at han ikke gikk i protest mot Ahmadinejad - antagelig gjøre seg enda mer upopulær blant haukene på norsk høyreside, men de undervurderer etter min mening Støres diplomatiske evner. Støre er en samler, ikke en splitter, og han oppnådde mer ved å imøtegå enn å snu ryggen til.

Jeg er stolt over å ha Støre som utenriksminister, og vil være min trøst hvis venstresiden vinner valget til høsten. Vi små stater må gjøre alt vi kan for å opprettholde og styrke internasjonale fora som FN, og Støre gjør balansejobb i Cirkus Merano-klassen i denne tjenesten.

Høybråten prøver i denne saken å være en hauk, noe som ikke kler ham spesielt godt. Lykke til neste gang, Dagfinn.

Dette lover ikke godt for landet vårt

Skål'a, Jens!

Ja, jeg innrømmer at dette er en ide fra Craig Ferguson, og inspirert pga. Sondre Olsens bloggpost, men jeg kunne ikke dy meg for å gratulere vår statsminister Jens Stoltenberg med sine 50 år ved hjelp av følgende video (som bare er litt redigert, men det er det ingen som kommer til å merke noe til):

Norsk rekord i sexfiksering?

At tabloidene liker å bruke sexvinklinger i alt som kan krype å gå av nyhetssaker er ikke noe nytt, men at VG klarer å få to sex-saker ut av SAMME sak (en ny film), og plassere de ved siden av hverandre er vel ny rekord?

Det er bra at den siste saken som kom med på skjermbildet er så viktig at den veier opp i seriøsitet.

Guri Valla

Med utgivelsen av sin bok i dag har Ingunn Yssen forutsigbart nok fått en del kritikere som mener at hun burde latt saken ligge nå. En avis finner som alltid en kommunikasjonsekspert som gjør at de har en sak. Greit nok.

Det er ikke Yssen som er problemet her.

At hun, som viktigste deltaker i en av norges mest skjellsettende arbeidstakerkonflikter, vil dokumentere sin ufiltrerte versjon av saken er en selvfølge. Den boka som er gitt ut til nå er kanskje ikke nok til å gi et fullt bilde av hele konflikten (i og med at den er gitt ut av Valla selv)...

De virkelige problemene er:

• En av fagbevegelsens mektigste og Gerd Liv-Vallas nikkedukke, Jan Davidsen, har aldri beklaget at han synes at Valla burde fortsette etter at det var dokumentert at Valla hadde begått overgrep mot en av sine egne (som om ikke han visste hvordan hun behandler folk før Fougner-kommisjonen). Jeg for min del håper jeg aldri skal bli representert av denne mannen.

• LO virker helt handlingslammet i forhold til å behandle denne saken etter boka - som de selv har skrevet - og har mistet et tonn med troverdighet. De har selv kommet i den pinefulle posisjonen de pleier å sette andre bedrifter i. Man kan bli Høyre-mann av mindre.

Jeg håper Valla-saken kanskje vil dø ut nå, men det er fordi jeg frykter at Valla gjør comeback.

Det beste er om hun har trillet ut av offentligheten for alltid.

Den vakre idealismen

Ungdommelig idealisme er egentlig noe ganske vakkert, og det er et forferdelig tegn på at man begynner å bli gammel når man får lyst til å skyte den ned, slik vår foreldregenerasjon gjorde det, og deres foreldre før det....

Likevel føler jeg at det nyopprettede Regnbuepartiet er grunn nok til å kjøpe inn hagle først som sist. Dette må da være ny norgesrekord i ullent partiprogram?

Men så lenge man vil fjerne fattigdom, skape muligheter for alle og utvikle teknologi i samsvar med åndelig utvikling må man vel stemme på de selv om de ikke sier et ord om hvordan.

Et annet spørsmål er vel hvordan man "utvikler teknologi i samsvar med åndelig utvikling"? Vil de statsfinansiere utvikling av astrologiprogramvare?

Men nå må dere ha meg unnskyldt fordi jeg må gå og ha litt fokus på den åndelige delen av det å være menneske i hverdagen.

Auditorieobservasjon

Man skulle tro det var en enkel situasjon: En foreleser står foran og snakker om et eller annet. En mengde studenter sitter vendt mot ham og følger med.

Hadde det enda vært så enkelt! Forelesningssituasjonen er kanskje den situasjonen i livet som drar frem de mest ekstreme egenskapene i folk, jeg vil til og med gå så langt som å si at den definerer dem som mennesker. Her er et knippe av de vanligste rasene, basert på mine egne auditorieobservasjoner:

Backbencheren
Denne laptoputstyrte gutten kan aldri komme langt nok bak i auditoriet. Og når jeg sier gutt er det fordi det er aldri er en jente. Det er heller ikke en mann eller kvinne. Hva som skjer på laptopen er et mysterium, det er sjeldent mye tastaturlyder å spore, derimot er headset aldri langt unna.

Vanlig kjennetegn: Lue, krokete holdning

Senioren
Han/hun har såpass selvtillit at han/hun faktisk stiller spørsmål når det noe han/hun ikke forstår. Stiller ofte bra og tankevekkende spørsmål forøvrig. Man skal derfor ikke kimse av senioren!

Vanlige kjennetegn: Beskjeden hårstruktur. Sitter langt fremme.

Den viderekomne
Signifikant yngre enn senioren og føler vel at kurset går noe sakte fremover. Stiller derfor obskure spørsmål som er langt utenfor pensum og så avansert at foreleser knapt skjønner hva han spør om, langt mindre resten av auditoriet. Stiller foreleser i en pedagogisk spagat.

Vanlige kjennetegn: Hipp hårstruktur

Skrika
Spør og spør og spør, og er ofte den eneste som gjør det. Stiller alltid så dumme spørsmål at resten av studentene ender opp med slitte knoker og ødelagte frustrasjonsterskler. Forelesers store skrekk, fordi de er låst av at de i begynnelsen av semesteret sa at det er viktig å stille spørsmål. Alltid hunkjønn.

Vanlige kjennetegn: Merkelige frisyrer og uvanlig dialekt. Heldigvis sjelden.

Sulteren
Godt utviklede smaksløker, men dårlig syn. Klarer derfor ikke å se forskjell på et auditorium og en kantine.

Vanlige kjennetegn: seigpining av matpapir

Multitaskeren
Multitaskeren har en så vanvittig tro på seg selv at han tror at han kan være på Facebook, Messenger, Twitter, VGnett (+MYE mer) samtidig som han får masse fornuftig ut av forelesningen.

Vanlige kjennetegn: Gå etter ivrige tastaturlyder

Bloggere
Folk som ser seg mer tjent med å blogge enn å følge med på timen.

Vanlige kjennetegn: Æh, tror kanskje ikke jeg skal gå i detalj her.

Den hviskeløse
Disse personene, har mistet hviske-leiet i stemmen sin og må utelukkende ty til brysk brystklang når de skal henvende seg til sidemannen som sitter 5 cm unna, til halvparten av auditoriets store frustrasjon. Forskning har vist seg at universet faktisk dreier seg rundt disse personene!

Vanlige kjennetegn: Stemme, mangel på empati

Soveren
Får en til å lure på hva han gjorde dagen før, og hvorfor i all verden han tok seg tid til å stå opp. Sperrer riktignok sjelden utsikten.

Vanlige kjennetegn: Horisontal overkropp

Notaren
Fyren som hele tiden forsøker ut en måte å forbedre sine huske- og læreteknikker. Sitter for tiden med Xmind eller notatblokker på tvers (for tankekart), ivrig notering direkte i pdfdokumentene, læreboken klar på innholdsfortegnelsen og 5 firefoxfaner med relatert stoff.

Vanlig kjennetegn: Ahem

Alkohol til besvær

Regjeringen er på vei mot å innføre skjenkestopp kl 02.00 over hele landet.

Hvorfor de ikke bør gjøre det:

• Kulturtilbudet vil bli dårligere, bra konsertsteder og klubber kommer til å gå dukken. Dette vil i tillegg til det rent kulturelle også føre til tapte skatteinntekter i en tid med finansiell uro.
  
• Et skifte fra uteliv til private fester. En økt privatisering av festing om du vil. Og basert på støynivået i enkelte fester her på St.Hanshaugen er ikke disse noe mer pene og pyntelige hvis enkelte reguleringsivrige KrF'ere skulle tro det. Hvis venstresiden er opptatt av lov og orden vil privatiseringen gjøre det enda vanskeligere å for politiet å ha kontroll. Dette skiftet vil også føre til et dødere sentrum, og mindre liv. Er det et mål i seg selv?
  
• Oppblomstring av ulovlige sjenkesteder. Etter at man gjorde kraftige innskrenkninger på sjenketidene i Fredrikstad har det oppstått 7 - sju - illegale sjenkesteder i byen. Politiet vet visst om det, men velger å ikke ta aksjon.
• Så lenge alkohol er en lovlig vare bør restriksjoner være minimale. Et kjøp bør være en sak mellom kunde og kjøper så langt det er forsvarlig. Dette gjelder selvfølgelig for andre varer enn alkohol også, hvorfor skulle eksempelvis Jan Bøhler bestemme når Kiwi skal ha oppe? Det klarer de da utmerket godt å bestemme selv?
  
• I tillegg til en alkoholpolitikk bør også politikere ha en festpolitikk. Er det ubetydelig for politikere at folket deres har det gøy en gang i blant? Festerne (folk flest vil noen si) er kanskje ikke en så godt organisert pressgruppe som LLH eller norske bønder, men det er jo mange i den gruppa også. Er det likegyldig hva de synes? (Hvis ja, så politikerforakt +1)
  
• Jeg har hørt argumentet "Jeg kan ikke skjønne hva folk skal i byen så sent en gang, jeg." Greit nok, jeg skal ikke tvinge noen til å skjønne det, på den betingelsen at disse ikke tvinger meg til å gå hjem til den tiden de fastsetter. Er det ikke det som på politisk korrekthet kalles toleranse?
• Rettferdighet. De aller fleste som benytter seg av det utelivet har å by på har faktisk moro av det. Hadde de ikke hatt det, ville de ikke ha gått ut. Det føles urettferdig for disse at de skal straffes for forbrytelser som andre begår.
  
• Kommuneoverkjøring. At Stoltenberg & Co liker å tenke at vi alene vite best er en kjent sak, og tesen er at regjeringen Stoltenberg vet bedre hva sjenketidene skal være i alle landets distrikter enn folkene som faktisk bor i disse distriktene. Jeg tør gjette på at hvis venstresiden hadde hatt makten i Oslo ville de gjennomført restriksjonene sine der og latt resten av landet i fred. I og med at de ikke har det, lar de styringskåtheten sin gå ut over resten av landet også. De gjør altså et storbyproblem til et problem for hele landet.
  
• Reguleringsiver. Politikere elsker å regulere. Hvis et problem dukker opp er det en dyp ryggmargsrefleks som gjør at de får lyst til å trimme reguleringsmuskelen. Dette er selvfølgelig politikeres natur, folk blir politikere fordi de har en bestemt mening om hvordan samfunnet bør være, og til tider også hvordan mennesker bør oppføre seg.
  

Hva vi bør gjøre i stedet:

• Mer synlig politi. Alfa og Omega. Politiet er statens viktigste ansvar (viktigere enn å f.eks. å bygge barnehager etter min mening) og det er mer fornuftig å ta det ansvaret enn å prøve å regulere vekk problemet ved hjelp av kollektiv avstraffelse. Folk som har tjuvlyttet til politiets sambandsradio hører hvordan politiet sliter på nettene, særlig rundt stengetid. De trenger mer ressurser. Det ville kanskje ha gjort susen om man hadde gjenreist politipatruljeringen til det det var på 80-tallet?
  
• Strengere straffer for forbrytelsene politiet sliter med på kveldene.
  
• Flere taxier natterstid. Dette vil få folk ut av sentrum raskere, og vi unngår en stor del av taxikø-slagene som forekommer nå. Det er på gata slossing skjer, ikke på utestedene.
  
• Økt kontroll av utesteder for å sikre at de ikke serverer overstadig berusede folk.
• Diverserte lukningstider for utesteder. Jepp, vi bør gå i motsatt retning av det venstresiden ønsker. Slik er logikken: Hvis utestedene får ha oppe så lenge det er lønnsomt for de, vil noen steder stenge kl 1. Noen vil stenge 5. Noen vil kanskje stenge kl 09. Dette vil endre dynamikken i sentrum, føre til mer valgfrihet og en roligere stemning i sentrum fordi man ikke må 'drikke mot klokka'. Her har vi noe å lære av både Israel, Sør Korea og England. Les her hvis du er i tvil.

PS.

Elementær matematikk: Folk blir ikke overstadig berusede av å bare drikke x enheter alkohol, kun hvis de drikker x enheter over et kort nok tidsrom y. Jeg mener det er mer fornuftig med y=∞ enn y=y-1. X er uansett en relativt stabil størrelse.

Aktuelle linker: TV2, Dagbladet, VG

Phoenix i Metamodus

En neddopet breakdown ala Britney Spears? Hollywoods svar på Cat Stevens? Eller den reinkarnerte Andy Kaufman? Jeg holder en stor knapp på sistnevnte.

Israel: Konfrontasjon > Kommunikasjon

For oss som ønsker Israel og Palestina alt godt og en reell fredsprosess er det dårlige nyheter vi våkner opp til i dag.

Ved hjelp av en sluttspurt vant riktignok Tzipi Livni fra sentrumspartiet Kadima en uventent, men marginal seier, trolig på bekostning av arbeiderpartiets kollaps, men dette blir dessverre overskygget totalt av de andre partienes fremgang:

• Likud, det tradisjonelle haukepartiet mer enn doblet oppslutningen fra forrige valg (fra 12 til 27 mandater). Lederen Netanyahu gikk til valg på at han skulle 'fullføre jobben' i Gaza.
• Avigdor Liebermans parti gjorde et irriterende godt valg og går frem fra 11 til 15 representanter. Lieberman er så hauk som det går an å bli, og vil gjøre livet surere for alle arabere som bor også innenfor Israels grenser. Han har allerede sagt seg villig til å samarbeide med både Kadima og Likud og er tydeligvis sugen på regjeringsmakt. Denne Haaretz-artikkelen sammenligner Lieberman med avdøde østerisske ultranasjonalist Jörg Haider, men fant ut at det ble en urettferdig sammenligning. For Haider!
  
• Sa jeg at Lieberman er så haukete som det går an å bli? Da glemte jeg visst å ta med partiet Haichud Haleumi (Nasjonal Samling) som får Lieberman til å se ut som Kåre Willoch. De gikk frem fra 6 til 7 mandater.

Det kan også være verd å huske at Kadima, som altså er den største modererende kraft i Israel for tiden, er general Ariel Sharons gamle parti. Man kan si mye om Sharon, jeg synes det var dypt tragisk for Israel med slaget hans, men fredsdue er det vel ingen som har kalt ham.

Det er imidlertid ingenting som ville vært bedre enn om Livni kunne blitt den dominerende kraften i Israel fremover. Hun er en hard negl, men ville klart vært den som kunne kommunisert best med både palestinerne og USA. Sentrale amerikanske aktører har heller ikke lagt skjul på at de ville foretrukket Livni.

Uansett koalisjon ser det ut til at temperaturen i Israels politikk kommer til å bli skrudd opp ytterligere noen hakk, og hvis ikke Kadima får plass i regjeringen kan fredsprosessen anses som finito, eventuelt fullstendig avhengig av enormt amerikansk press, noe som for tiden er helt urealistisk.

Israelerne har langt på vei valgt bort kommunikasjon i dette valget, og foretrukket konfrontasjon. Dette virker rart på både meg og de mange andre som synes Israel har vært mer enn konfronterende nok den siste tiden.

Det er urovekkende at isralerne ikke synes Kadima og arbeiderpartiet har skrudd Gaza-tvingen hardt nok igjen når de har gjort alt de kan for å virke like tøffe som kandidatene på høyresiden

Kanskje dette sitatet kan si noe om tilstanden i israelsk politikk i dag:

The leaders of the main parties are three macho men – two former commando officers and a former nightclub bouncer, none of them holding out olive branches – and a woman determined to prove she’s as tough as any of them.

I godt selskap?

Er jeg i godt selskap?


Ta testen selv!

Ny amerikansk giv i midtøsten?

Oppdatering: Jeg ble visst litt for revet med av ryktebørsen her, sammen med flere amerikanske journalister. Det ser ut som om det er George Mitchell som kommer til å være, noe til og med Noam Chomsky later til å være relativt fornøyd med. Ross vil antagelig ha diplomatiske forbindelser med Iran, men det har vært stille så langt.

TIME's midtøstenkorrespondent spør til og med "Hvor er Dennis?"


----


Det har vært en del spenning knyttet til hvem Obama kom til å utnevne som spesialutsendinger til midtøsten. Amerikanerne har ikke akkurat et imponerende rulleblad å vise til når det gjelder denne regionen, og behov for å få inn folk som har lært av andres feil på det dette feltet var en av mine hovedgrunner for å håpe på Obama-seier i november.

Jeg har lenge hatt en optimisme, større enn de aller fleste jeg kjenner, på at en fredsordning kan komme i stand innen kort tid (1-2 år) etter at Bush går av, med forbehold om at Obama virkelig ville bringe med seg endring på dette feltet.

Denne optimismen har nå fått et seriøst skudd for baugen, kanskje større enn konsekvensene av den krigen som foregår i Gaza akkurat nå.

De to heteste kandidatene til midtøstenutsending har vært Dennis Ross som i høyste grad representer USAs opplagt feilslåtte politikk (kilde: midtøsten), og Kurzer som har vært blant de mest konstruktive kritikerne av denne feilslåtte politikken. I grove trekk kan man si at Ross har blitt ansett som Israels mann. Ikke uventet er han også en populær skikkelse i den mektige jødiske lobbyorganisasjonen AIPAC, hvis agenda for å sikre israelsvennligheten til amerikanske folkevalgte er både beryktet og berømt for sin effektivitet.

Obama valgte Ross.

Philip Giraldi, tidligere offiser i CIA hadde dette å si om Ross før Obama ble valgt president (mine uthevinger):

But what is really scary about a possible Obama administration is Dennis Ross. Ross claims that he believes in diplomacy and has even written a book on the subject, though his one major foray in that area, Camp David in 2000, demonstrated that he was more interested in advancing Israeli interests than he was in creating a viable peace with the Palestinians. He was the architect of so-called "no surprises" negotiations between the Palestinians and Israelis in which all positions supported by the U.S. had to be cleared by Israel before they were even placed on the table. If the Israelis said "no," the U.S. would back down.(...)

Ross is a commentator for Fox News and the Ziegler distinguished fellow at WINEP, which he helped found in the 1980s. He is also chairman of the Jerusalem- based Jewish People Policy Planning Institute. He would only be a spear-carrier in the latest neocon absurdity if it weren't for the fact that he is a major player in the Obama campaign as Obama's top adviser on the Middle East and a key link to AIPAC. Ross reportedly has been helping the Obama campaign formulate positions that AIPAC would be comfortable with. It has been reported that Ross has aspirations to become secretary of state, but he lacks the seniority for that position and may instead focus on the Middle East, either at the State Department or the National Security Council. Ross-watchers believe that if he is put in charge of Middle Eastern policy, he will guarantee that only Israeli security concerns will matter to the new administration, because that is the position he has always taken in the past. If the bipartisan report is any indication, he will be particularly interested in defanging Iran, a position that he has made clear in speeches to Israeli audiences.

Dette er hva den TIMEs svært dyktige midtøstenkorrespondentent, Scott McLeod, hadde å si om Ross dersom han skulle bli utnevnt:

My take is that Ross would be a significant disappointment, Kurtzer an excellent choice. The contest, in fact, is more a tussle between two approaches to Middle East policy making than between individuals. The selection of a Dennis Ross would represent the past, which is to say the failure of U.S. policy in the region; Kurtzer would represent a change--a subtle change perhaps, but change nonetheless--given his frank acknowledgment of what has gone wrong with U.S. policy and a common sense prescription for getting it right.

Ross' s deep personal role in past failed policy ought to be enough to disqualify him from any supremo role. (...) He's already held the job of chief U.S. Middle East envoy for 12 years, through the Bush 41 and Clinton administrations, and wasn't very good at it. After the landmark Madrid peace conference, he and his bosses proved unable to coax Israelis and Palestinians toward an agreement; the Norwegians stepped in and secretly mediated the Oslo Accords between Yitzhak Rabin and Yasser Arafat in 1993. By then, Ross's task was to implement the Oslo framework agreement, which envisioned a comprehensive and final peace deal by 1999. But Ross should take a large part of the responsibility for the mismanagement of the subsequent negotiations, which gradually dissolved into another Palestinian intifada, the worst spasm of violence in the conflict in 50 years, and the rise of the anti-negotiations Islamist Hamas group against Arafat's party.

Certainly, Arafat, Ehud Barak, Benjamin Netanyahu and Rabin's assassin, as well as Bill Clinton and other U.S. officials, deserve their proportional share of the blame. Yet, Ross's insistence on putting all the fault on Yasser Arafat--blaming himself and the Clinton administration only for trusting the Palestinian too much--is a testimony that is either disingenuous or breathtakingly self-absorbed. His palpable one-sidedness is why he remains completely distrusted by the Arabs he has negotiated with. Arabs always expected an American tilt toward Israel because of the strong U.S.-Israeli relationship; from bitter experience, they regard Ross as far too biased to be acceptable or successful as the "honest broker" for ending the conflict. "For far too long, many American officials involved in Arab-Israeli peacemaking, myself included, have acted as Israel's attorney, catering and coordinating with the Israelis at the expense of successful peace negotiations," Ross's longtime former deupty, Aaron David Miller, wrote in a devastating critique in the Washington Post in 2005.

Ross's past errors could be forgiven if they were not so deeply rooted in the flawed American policy for the Middle East that Ross has so helped perpetuate. Put simply, the failed U.S. approach holds that Israel's military dominance gives it ultimate leverage in negotiations, and that the U.S. should not use its considerable influence to pressure Israel too much on key issues like Israel's occupation of Arab territories, activities of Jewish settlers, rights of Palestinian refugees and future sovereignty over Jerusalem. Locked in this outlook, Ross proved too tolerant of Israeli overreaching, too ambivalent about the rights and legitimate interests of Palestinians and too tone deaf to the impending collapse of the peace process with all its grave consequences. As Aaron David Miller wrote of U.S. diplomacy on Ross's watch: "Far too often, particularly when it came to Israeli-Palestinian diplomacy, our departure point was not what was needed to reach an agreement acceptable to both sides but what would pass with only one -- Israel."

Kåre Willochs uttalelser om at Obamas utnevnelse av en jødisk stabssjef (Rahm Emanuel) er etter min mening en forsåvidt grei uttalelse. Hvis Obama hadde utnevnt en arabisk utsending til midtøsten, ville ikke det faktum vært verd å nevne for norske rikssynsere? Jeg tror ikke Mona Levin ville vært like krass i sine uttalelser hvis noen hadde påpekt at denne personen var arabisk. Willoch burde kanskje ikke bare nevnt Emanuel, men påpekt helheten i Obamas utnevnelser for å illustrere at hans administrasjon fort kan bli den mest Israelpartiske administrasjonen noensinne:

1. Han valgte den mest AIPAC-vennlige visepresidenten som var mulig å oppdrive, og selvutnevnt bestevenn av Israel: Joe Biden.

2. Stabssjef Rahm "Rahmbo" Emanuel

3. Utenriksminister Hillary Clinton, som er såpass neokonservativ at hun allerede har truet med å utslette(!!) Iran.

4. Nå altså Dennis Ross som midtøstenutsending

Alle disse fire var dessuten mer eller mindre sterke tilhengere av den katastrofale krigen i Irak.

Det er ikke noe galt i å være israelsvenn (jeg regner meg jo som det selv), men Obamas trang til å omgi seg med folk som etter alt å dømme ikke vil presse Israel til innrømmelser av noe slag, vil være ute av stand til å drive fredsmekling. Jeg håper selvfølgelig at denne frykten er ubegrunnet, at pragmatismen får råde og at Obama er mer opptatt av å tvinge partene til enighet enn han er redd for at AIPAC skal stikke kjepper i hjulene.

Jeg tillater meg å være skeptisk.

Venstresidens splittelse

Man skulle tro at det det var lett å ta avstand fra angrep på ytringsfriheten og brannbomkekasting mot norsk politi når Oslo i disse dager opplever en historisk uro.

Merkelig nok klarer norsk ytre venstreside å splitte seg også i dette spørsmålet.

Lederen av palestinakomiteen i Norge Line Khateeb var prisverdig tydelig i Dagsnytt atten:

- Har du noe sympati for salmesyngende gamle damer som støttet Israel foran Stortinget også?

- Ja, MIFF og Israels tilhengere har all rett til å uttrykke sin støtte til Israel, og det å drive å kaste brostein mot gamle damer fra Stavanger med israelsflagg i hånden det er fullstendig uhørt.

Det høres så enkelt ut, men det er tydeligvis ikke så lett å si slike selvfølgeligheter. Blitz tar ikke avstand fra noe som helst og skriver på sin hjemmeside:

Torsdag kveld var det massive opptøyer i Oslo sentrum mot Israel sine massakre på Gaza. I dagene som kommer så vil det være mange som skal ta avstand fra opprørernes steinkasting, ruteknusing og annen motstand mot den ettergivende linja som Norge har i forhold til Israel sin okkupasjon, men Blitz støtter og hilser opprørerne velkommen og ser fram til å delta i videre kamper mot okkupasjonen av Palestina.

Olaf Svorstøl, leder av Fellesutvalget for Palestina, legger noe av skylden for opptøyene for Siv Jensen.

– Vi setter oss ikke til dommere over dem som velger å aksjonere på en annen måte. Siv Jensens provokasjoner utløste forbannelse. Vi skiller ikke mellom verdige og uverdige demonstrasjoner. Jeg har fått flere rapporter fra folk som var sjokkert over overdreven voldsbruk fra politiets side. En annen side som aldri kommer fram er hvilken rolle pro-israelske provokatører har når det gjelder å skape bråk i Oslo.

Rød Ungdoms leder Mari Eifring er også rørende forståelsesfull:

– Mange unge mennesker får utløp for frustrasjonen sin, og det må vi ta på alvor. De er ikke bare pøbel som er ute etter bråk.

Av politikere er også splittelsen merkverdig. SV's Audun Lysbakken, min personlige SV-favoritt, treffer heldigvis spikeren på hodet:

Det er mulig noen synes det er heroisk motstandskamp å sette fyr på kommunale bosspann i Oslo. Det er det ikke. Det mindretallet som tok i bruk hærverk og vold i går har gjort stor skade for bevegelsen som kjemper for solidaritet med palestinerne. Ingen snakker om Youngstorget, eller at krigsmotstanderne var langt flere enn de som støttet Israel foran Stortinget. I stedet får den lille flokken av Israelsvenner sympati i mediene, og Siv Jensen oppnår det hun alltid søker: Å få snudd hele debatten slik at Frp får framstå som offeret.

...som er mer enn det man kan si om Akhtar Chaudry (også SV) som mener at problemet er at Oslopolitiet ikke er 'fargerikt' nok.

"Politiet opptrådte på en måte som lett provoserer ungdom. Fra der jeg sto, opplevde jeg at politiet oppførte seg på en måte som lett fører til kraftig sammenstøt. Politiet kunne vært enda mer tilbakeholdne. Jeg opplevde at de oppførte seg aggressivt og at de kjeftet og presset på demonstrantene. Det var unødvendig. Det holder ikke å bare se på hvordan ungdom agerer, man må også se hva slags kunnskap politiet har, sier SV-politikeren. Jeg forstår at ungdommen har behov for å gi utløp for sin frustrasjon. De har venner, familie, søsken og nære slektninger som enten er drept eller er under ild. Da gjelder det å ha innlevelse med disse ungdommene."

At bare EN av de arresterte har palestinsk bakgrunn går tydeligvis Chaudry hus forbi. Familieargumentet virker derfor noe søkt.

Den verste av journalistene er Dagsavisens Anders Heger som bruker alle sine journalistiske knep for å bagatellisere opptøyene.

Likevel sier de noe, fortellingene om «opptøyene» i Oslo. (Og det er med velberådd hu jeg setter urolighetene – som mest er å sammenlikne med post-julebord-bråk – i anførselstegn.) De forteller om en fortvilelse som også fant sitt utslag i alvorlige blikk bak faklene i den verdige marsjen som var kveldens hovedbudskap, i utallige nettinnlegg, leserbrev og stille bønner, i kafédiskusjoner, avisartikler og kulturarrangementer, og først og fremst i den nagende uro vi alle kjenner.

Vi har nemlig tatt inn over oss meldingen vi fikk – mer eller mindre indirekte fra Gaza: GJØR NOE, GJØR MER. Vi har sett den, og vi har tenkt: Ja. Gjerne. Vi gjør gjerne noe, og vi gjør gjerne mer. Men hva? Vårt problem er ikke manglende handlingsvilje. Det er hjelpeløshet.

Vi vet ikke hva dette «noe» vi bør gjøre er. Og følgelig vet vi ikke hva mer av det er, heller. Antakeligvis er det denne drivkraften mot å gjøre «noe» som får overivrige gutter til å kaste en flaske etter Siv Jensen.

Nå vet jeg ikke hvilke julebord Heger går på, men det høres ut som nok en grunn til å ikke jobbe for Dagsavisen da, hvis det er brannbomber og knusing av politibiler på julebordene deres.

Det er ikke noe tvil om at verdenshistorien har vært smekkfull av situasjoner der den eneste løsningen har vært opptøyer og grassrotopprør. Det er likevel langt fra den franske revolusjon til å kaste flasker på politiet på grunn av Israels krigføring i Gaza.

Heger burde kanskje huske hva de som virkelig har et ektefølt engasjement for rettferdighet og verdensfred gjør. Mange av de finnes i glimrende organisasjoner som Amnesty International og Røde Kors. Vi får se om oslorebellene tyr til masseinnmeldinger her, men jeg tror nok de fortsatt holder en knapp på at flaskekasting mot norsk politi er den eneste fornuftige måte å påvirke samfunnsutviklingen på.

Man kan jo også lure på om Hegers motivasjon for å inkludere sine tåregasstips fra sin egen ungdom er å gi rebellene et fortrinn til neste demonstrasjon? En statsstøttet avis som tipser voldelige demonstranter hvordan de skal takle tåregass. En morsom tanke...

Min foreløpige konklusjon: Oslo som krigssone er tydeligvis ikke nok til å samle norsk venstreside.

Mayhem! (i første person entall)

Med fare for å bli en slags demonstrasjonhore tok jeg igjen turen ut i Oslo for å se på demonstrasjon i dag. Siv Jensen og Ingebrigt Sørfonn skulle tale på en pro-Israel demonstrasjon og det skulle ikke mye fantasi til for å tenke seg at det skulle bli motdemonstrasjoner. Motivasjonen min var vel en slags følelse av å ville 'være der' selv om jeg ikke skulle delta som part. Enkelte ville sikkert kalle meg skuelysten.

Når vi ankommer Eidsvoll plass er det et imponerende opplegg politiet har laget. Hele siden som grenser til Karl Johan var bokstavlig talt stengt igjen av kommandobiler med inngjerding rundt resten av plassen. På østsiden var det flere biler og en hestepatrulje som stod klar til innrykk. Innenfor inngjerdingen myldret det av politifolk i full utrustning og hundepatruler. Jeg vil anta at de også hadde sivilpoliti blant demonstrantene, iallfall har jeg sett det før. Ingen politistreik i dag altså.


Det var svært vanskelig å få med seg noe som helst av det som skjedde på pro-Israel demonstrasjonen, men vi beveget oss etterhvert rundt på østsiden ved Stortingsgata der det var mindre politi og man kunne se og hør litt. Blant annet viste de noen klipp på en fremviser.

Masse politikere samlet seg i vinduene ved stortingsalen for å se på folkehavet. Har det noen gang vært en liknende situasjon utenfor? Skjellsord mot demonstrantene haglet og det ristet i barrikadene. Her og der litt fyrverkeri.



Det var ikke tvil om at mange av motdemonstrantene hater jøder med hele sitt liv. Jeg stod ved siden av en eldre stillferdig mann som fikk en verbal lekse av en ung fyr med svært palestinsk flagg. På ungdomskolen hadde vi sagt at han oppførte seg ekstremt "bøst". Den eldre mannen snudde seg og sa til ham: "Du, jeg har vært i Auswitch og sett jeg, altså". Mannen med palestinaflagget gikk videre.

(Jeg tror søren meg det var denne mannen som altså ble slått ned senere, ligner iallfall veldig!)

Litt etter, når det ser ut som om pro-Israel demonstrasjonen er i ferd med å gå mot slutten blir det mer nervøs stemning. En politimann blir fly forbanna på en jente som hopper over sperringene. Vi som står ved gjerdet får beskjed om at vi må trekke nedover i retning Nationaltheatret.

Så skjer det: En gjeng med demonstranter begynner å løpe i 'min' retning og det virker som planen deres er å bryte inn der det er færrest politifolk. Politiet setter med en gang inn de fire hestene som står klare og rir tvers igjennom demonstrantene, og det er i slike situasjon man skjønner hvordan slikt kan skje. Synet på hest som noe feminint er iallfall vekk for alltid. Fra nå av er det Hest Power.

Alle stimler seg inn på fortauet, her var det ingen demonstranter, bare skuelystne som meg.

Rett etter kommer en stor buss inn på veien som antagelig skulle plukke opp pro-Israel demonstrantene senere. En gjeng på kanskje 20 mann, alle med arabisk'ish utseende løper forbi bussen og banker og slår på den før de forsvinner rundt hjørnet. (Dette er forøvrig beskrevet her, og jeg kan bekrefte det da jeg sto 5 meter unna. )

Deretter setter politiet inn kanskje sitt mektigste våpen; tåregass. Det tok ca 1 sekund fra jeg puster det inn til jeg forstår hvorfor politiet bruker dette, makan til tåreframkallende og irriterende middel har jeg aldri vært borte i. Men effektivt som bare pokker, folk løper da beina av seg for å komme unna gass-skyen. Når jeg runder hjørnet ved Rosenkrantz gate ser jeg en politibil med knust bakrute og en alarm som hviner, det var altså der gjengen som slo ned bussen endte opp... OPPDATERING: Det var denne politibilen altså.

Etter denne dramatikken bestemmer jeg meg for å holde meg litt på avstand og se galskapen utfolde seg fra spikersuppa.

Demonstrasjonen foregikk mer eller mindre i bølger. En del arabiske gutter (jeg tipper pakistanske) hylte og ropte "Kom tilbake 'æ" til de flyktende massene. En del kom stadig tilbake men jeg så nesten bare folk med arabisk utseende som gjorde det. Nesten alle de andre holdt god nysgjerrighets-avstand. Hele Eidsvollplassen badet etterhvert i blålys og røyk, mens stemmer fra PA-systemet fortsatt hadde en Israelsvennlig stemme som snakket. Jeg var forbauset over at pro-Israel demonstrasjonen fortsatte. Rett etterpå ble pro-israelerne meget raskt hjulpet ut på Prinsens Gate og eskortert videre. Knallproft av politiet.

Jeg gikk hjem ved halv seks tiden da det så ut til at den verste krigstilstanden hadde lagt seg. Det ble visst verre etterhvert, og det får meg til å føle meg som en litt halvhjertet skuelysten. Kanskje var det like greit allikevel? Nå har jeg iallfall fått blunket ut restene av tåregassen. Et tips hvis du får tåregass på deg en gang: Ikke klø deg i øynene med hendene.

Så hva er det å si om slike dramatiske scener i byen vår? Et par tanker jeg gjorde meg iallfall umiddelbart:

• Jeg tar ikke mine politiske cues fra en totalt rabiat mann som står og skriker "BARNEMORDERE" inn i ørene på meg.
• Man skal ha nerver for å delta i en pro-Israel demonstrasjon
• Det går ikke an å snakke med folk som er mer interessert i å rope slagord til deg
  
• Det norske politiet er imponerende gode på å holde en demonstrasjon under kontroll

Ordliste for norske nettdebattanter

Velkommen til lynkurs i Israel/Palestina debatt. Her får du lære alt du trenger å vite for å bli aktivist og delta på norske debattforum. Lykke til!

OBS! Først må du bestemme deg om du er pro- eller anti-Israel. Velg deretter riktig ordliste under:

Anti-Israel ordbok:

Israel: slemme
USA: slemme
Jøder: Noen er OK (så lenge de ikke er Zionister)
Fatah: OK, men ikke anti-israelske nok
Hamas: Litt voldsomme, men snille
Nazi: Se oppslag for jøder
Muslimer: En minoritet som blir undertrykket av Israel
Palestinere: Et fredselskende folk som er forfulgt av jøder

Pro-Israel håndbok:

Israel: Guds folk
USA: Guds folks høye beskytter
Jøder: Guds folk (så lenge de er Zionister)
Fatah: OK, men ikke pro-israelske nok
Hamas: !#$#%#%
Nazi: Se oppslag for Hamas
Muslimer: Noen er OK (så lenge de ikke vil utslette Israel eller gifte seg med barn)
Palestinere: Folk som eksisterer for å gjøre det vanskelig for Israel

Kan det komme noe godt ut av Gazakrigen?

Mayhemet og de forfedelige menneskelige lidelsene i Gaza øker utvilsomt spenningene i Israel og Palestina, men hva hvis vi ser noe lenger frem i tid og ser mulighetene som kan bli skapt for to krigstrøtte folk. I et best-case scenario kan dette skje:

• Forhandlingsvillige partier som Kadima og det israelske arbeiderpartiet kan komme politisk styrket ut av krigen og vinne valget 10.februar. Tzipi Livni og Ehud Barak får dermed et fornyet mandat til å fortsette de stille fredsforhandlingene Ehud Olmert og Mahmoud Abbas begynte.
• Israels knusing av Gaza svekker Hamas både politisk og militært slik at Abbas får en etterlengtet boost nå som presidentperioden hans er i ferd med å utløpe. Det blir vanskeligere for Hamas å ødelegge fredsinitiativ slik som de pleier.
• Barack Obama blir nødt til å engasjere seg i midt-østen så snart han tiltrår, og med sitt klare mandat fra det amerikanske folk finnes det en mulighet for en troverdig USA-drevet fredsavtale som kan gi innrømmelser fra begge sider
• Oppmuntret av at USA's troverdige diplomati kan gjenopptas etter 8 år med Bush, kan gjøre at de arabiske nasjonene - med Saudi Arabia i spissen - gjør konkrete steg i den arabiske planen for fred med Israel. Den arabiske støtten vil igjen gi livsviktig dekning for israelske og palestinske forhandlere, og dermed starte en god sirkel som kan ende med fred

Timingen i forhold til Obamas inntredelse er nok sentral for den israelske regjeringen. De vil ha Hamas totalt marginalisert så et trekløver av fredsinnstilte israelske partier, forhandlingsvillige Fatah og dyktige og pragmatiske amerikanske diplomater kan sette seg ned i ro og mak. Spørsmålet er selvsagt om dette er gjennomførbart hvis krigen skaper enda mer grobunn for terrorisme og hevnlyst mot israelske sivile.

Akkurat nå venter jeg dessverre bare på desperate terrorangrep mot sivile mål i Israel eller andre land.

Det er ikke rart USA stemte på Bush

...når man ser plattformen han gikk til valg på:



2004 har jeg derimot ingen forklaring på.

En demonstrasjon sett fra sidelinja

Siden jeg ikke akkurat bor så langt unna den israelske ambassaden tok jeg meg en tur ned for å se på forholdene på demonstrasjonen i dag. Det var kanskje tusen mennesker der med en liten, men knallhard kjerne som stod foran ved barrikadene med trommer og non-stop roping av "Ingen fred uten frihet, støtt intifadaen" og "Steng ambassaden". Smellfyrverkeri var ble også avfyrt inne i folkemengden av noen som synes at DET var fornuftig.

En gang leste jeg at alle politikeres verste frykt er når folket går ut på gatene i protest. Den avtroppende israelske ambassadøren er som kjent en hard negl, og jeg tror ikke akkurat at hun tar seg så veldig nær av disse demonstrasjonene, men jeg ser ikke bort ifra at disse demonstrasjonene er så kraftfulle at de skremmer norske politikere fra å uttrykke seg mer nyansert. Det er jo tross alt de som stiller til valg her i landet.

Jeg ble imidlertid overrasket av hvor få som egentlig var med og sang. De aller fleste nordmennene stod litt spredd bakover i rekkene og så på, men den harde kjernen av palestinere holdt det hele i gang. Ulike folk byttet på å hause opp stemningen med en megafon av tvilsom kvalitet. Det føltes nesten som på FFK-kamp der hovedtribunen er ganske mye mindre engasjert enn Plankehaugen....til Plankehaugens irritasjon selvfølgelig.

Kanskje det var flere der som meg, altså folk som var mer skuelystne enn ivrige på å stenge ambassaden og kaste ambassadøren ut av landet? Hva vet jeg, det virket sånn på meg iallfall.

Politioppbudet var stort med iallfall 6-7 store kommandobiler og masse politifolk både rundt og midt i blant demonstrantene. Jeg tok meg i å lure på hvor mye dette kostet, før jeg prøvde å tyvlytte på noen av politifolka som snakket over politisambandet for å diskutere hvem de så på som trusler; "Det kom en dame rundt hjørnet av Jan Thomas salongen der nå, holder du et øye med henne?"

Demonstrasjonen sluttet offisielt etter bare 20 minutter og jeg gikk 10 minutter senere. Kvelden utviklet seg til noe mer dramatisk en halvtime etter. Jeg er nok ikke den eneste som synes det er merkelig at anti-aggresjonsdemonstrasjoner blir til voldelige aksjoner.

Jeg tror nok at den norske opinion legger større merke til ugangen demonstrantene skaper enn det budskapet de har. Men de skaper iallfall overskrifter.

Statistics Galore

Ved å lese norske aviser får man ofte alltid inntrykk av at Israel er midtøstens fullstendige og uovervinnelige overmakt. Den israelske hæren er trolig den best trente i verden, og med en demokratisk og moderne samfunnstruktur samt ikke akkurat ubetydelig støtte fra USA er ikke dette en urimelig påstand.

Israelerne sier ofte at de kjemper en overlevelseskrig. Det som iallfall er sikkert er at arabere som demografi IKKE kjemper noen overlevelseskrig. Det er også et tankekors at antallet mennesker som ønsker jødene utslettet trolig er mange ganger større enn det totale antall jøder i verden.

Dette er ikke tilfellet for oss nordmenn! Derfor kan det være klokt å være litt nøkterne i forhold til argumentasjon som "Hvis bare Israel hadde gjort X så ville Y skjedd". Det er veldig lett å sitte i Norge og mene at Israel ikke skal gjøre ditt og datt. Det er jo derfor vi gjør det, ikke sant?

Jeg tror det er lurt å ha noen tall og bilder i bakhodet som en motvekt til norske mediers ensidige fokus på israelsk millitære overlegenhet. Derfor: STATISTICS GALORE

(DISCLAIMER: mesteparten av dette har jeg satt sammen selv basert på data fra ulike kilder. Jeg har ikke utdanning innen statistikk eller visuell presentasjon. Data kan være unøyaktig. Er du misfornøyd og vil ha pengene tilbake, spør i bomringen utenfor Oslo. Trykk på bildene for større versjon.)




* Bildet er selvfølgelig noe mer komplekst, se her for en detaljert gjennomgang.