Ny amerikansk giv i midtøsten?

Oppdatering: Jeg ble visst litt for revet med av ryktebørsen her, sammen med flere amerikanske journalister. Det ser ut som om det er George Mitchell som kommer til å være, noe til og med Noam Chomsky later til å være relativt fornøyd med. Ross vil antagelig ha diplomatiske forbindelser med Iran, men det har vært stille så langt.

TIME's midtøstenkorrespondent spør til og med "Hvor er Dennis?"


----


Det har vært en del spenning knyttet til hvem Obama kom til å utnevne som spesialutsendinger til midtøsten. Amerikanerne har ikke akkurat et imponerende rulleblad å vise til når det gjelder denne regionen, og behov for å få inn folk som har lært av andres feil på det dette feltet var en av mine hovedgrunner for å håpe på Obama-seier i november.

Jeg har lenge hatt en optimisme, større enn de aller fleste jeg kjenner, på at en fredsordning kan komme i stand innen kort tid (1-2 år) etter at Bush går av, med forbehold om at Obama virkelig ville bringe med seg endring på dette feltet.

Denne optimismen har nå fått et seriøst skudd for baugen, kanskje større enn konsekvensene av den krigen som foregår i Gaza akkurat nå.

De to heteste kandidatene til midtøstenutsending har vært Dennis Ross som i høyste grad representer USAs opplagt feilslåtte politikk (kilde: midtøsten), og Kurzer som har vært blant de mest konstruktive kritikerne av denne feilslåtte politikken. I grove trekk kan man si at Ross har blitt ansett som Israels mann. Ikke uventet er han også en populær skikkelse i den mektige jødiske lobbyorganisasjonen AIPAC, hvis agenda for å sikre israelsvennligheten til amerikanske folkevalgte er både beryktet og berømt for sin effektivitet.

Obama valgte Ross.

Philip Giraldi, tidligere offiser i CIA hadde dette å si om Ross før Obama ble valgt president (mine uthevinger):

But what is really scary about a possible Obama administration is Dennis Ross. Ross claims that he believes in diplomacy and has even written a book on the subject, though his one major foray in that area, Camp David in 2000, demonstrated that he was more interested in advancing Israeli interests than he was in creating a viable peace with the Palestinians. He was the architect of so-called "no surprises" negotiations between the Palestinians and Israelis in which all positions supported by the U.S. had to be cleared by Israel before they were even placed on the table. If the Israelis said "no," the U.S. would back down.(...)

Ross is a commentator for Fox News and the Ziegler distinguished fellow at WINEP, which he helped found in the 1980s. He is also chairman of the Jerusalem- based Jewish People Policy Planning Institute. He would only be a spear-carrier in the latest neocon absurdity if it weren't for the fact that he is a major player in the Obama campaign as Obama's top adviser on the Middle East and a key link to AIPAC. Ross reportedly has been helping the Obama campaign formulate positions that AIPAC would be comfortable with. It has been reported that Ross has aspirations to become secretary of state, but he lacks the seniority for that position and may instead focus on the Middle East, either at the State Department or the National Security Council. Ross-watchers believe that if he is put in charge of Middle Eastern policy, he will guarantee that only Israeli security concerns will matter to the new administration, because that is the position he has always taken in the past. If the bipartisan report is any indication, he will be particularly interested in defanging Iran, a position that he has made clear in speeches to Israeli audiences.

Dette er hva den TIMEs svært dyktige midtøstenkorrespondentent, Scott McLeod, hadde å si om Ross dersom han skulle bli utnevnt:

My take is that Ross would be a significant disappointment, Kurtzer an excellent choice. The contest, in fact, is more a tussle between two approaches to Middle East policy making than between individuals. The selection of a Dennis Ross would represent the past, which is to say the failure of U.S. policy in the region; Kurtzer would represent a change--a subtle change perhaps, but change nonetheless--given his frank acknowledgment of what has gone wrong with U.S. policy and a common sense prescription for getting it right.

Ross' s deep personal role in past failed policy ought to be enough to disqualify him from any supremo role. (...) He's already held the job of chief U.S. Middle East envoy for 12 years, through the Bush 41 and Clinton administrations, and wasn't very good at it. After the landmark Madrid peace conference, he and his bosses proved unable to coax Israelis and Palestinians toward an agreement; the Norwegians stepped in and secretly mediated the Oslo Accords between Yitzhak Rabin and Yasser Arafat in 1993. By then, Ross's task was to implement the Oslo framework agreement, which envisioned a comprehensive and final peace deal by 1999. But Ross should take a large part of the responsibility for the mismanagement of the subsequent negotiations, which gradually dissolved into another Palestinian intifada, the worst spasm of violence in the conflict in 50 years, and the rise of the anti-negotiations Islamist Hamas group against Arafat's party.

Certainly, Arafat, Ehud Barak, Benjamin Netanyahu and Rabin's assassin, as well as Bill Clinton and other U.S. officials, deserve their proportional share of the blame. Yet, Ross's insistence on putting all the fault on Yasser Arafat--blaming himself and the Clinton administration only for trusting the Palestinian too much--is a testimony that is either disingenuous or breathtakingly self-absorbed. His palpable one-sidedness is why he remains completely distrusted by the Arabs he has negotiated with. Arabs always expected an American tilt toward Israel because of the strong U.S.-Israeli relationship; from bitter experience, they regard Ross as far too biased to be acceptable or successful as the "honest broker" for ending the conflict. "For far too long, many American officials involved in Arab-Israeli peacemaking, myself included, have acted as Israel's attorney, catering and coordinating with the Israelis at the expense of successful peace negotiations," Ross's longtime former deupty, Aaron David Miller, wrote in a devastating critique in the Washington Post in 2005.

Ross's past errors could be forgiven if they were not so deeply rooted in the flawed American policy for the Middle East that Ross has so helped perpetuate. Put simply, the failed U.S. approach holds that Israel's military dominance gives it ultimate leverage in negotiations, and that the U.S. should not use its considerable influence to pressure Israel too much on key issues like Israel's occupation of Arab territories, activities of Jewish settlers, rights of Palestinian refugees and future sovereignty over Jerusalem. Locked in this outlook, Ross proved too tolerant of Israeli overreaching, too ambivalent about the rights and legitimate interests of Palestinians and too tone deaf to the impending collapse of the peace process with all its grave consequences. As Aaron David Miller wrote of U.S. diplomacy on Ross's watch: "Far too often, particularly when it came to Israeli-Palestinian diplomacy, our departure point was not what was needed to reach an agreement acceptable to both sides but what would pass with only one -- Israel."

Kåre Willochs uttalelser om at Obamas utnevnelse av en jødisk stabssjef (Rahm Emanuel) er etter min mening en forsåvidt grei uttalelse. Hvis Obama hadde utnevnt en arabisk utsending til midtøsten, ville ikke det faktum vært verd å nevne for norske rikssynsere? Jeg tror ikke Mona Levin ville vært like krass i sine uttalelser hvis noen hadde påpekt at denne personen var arabisk. Willoch burde kanskje ikke bare nevnt Emanuel, men påpekt helheten i Obamas utnevnelser for å illustrere at hans administrasjon fort kan bli den mest Israelpartiske administrasjonen noensinne:

1. Han valgte den mest AIPAC-vennlige visepresidenten som var mulig å oppdrive, og selvutnevnt bestevenn av Israel: Joe Biden.

2. Stabssjef Rahm "Rahmbo" Emanuel

3. Utenriksminister Hillary Clinton, som er såpass neokonservativ at hun allerede har truet med å utslette(!!) Iran.

4. Nå altså Dennis Ross som midtøstenutsending

Alle disse fire var dessuten mer eller mindre sterke tilhengere av den katastrofale krigen i Irak.

Det er ikke noe galt i å være israelsvenn (jeg regner meg jo som det selv), men Obamas trang til å omgi seg med folk som etter alt å dømme ikke vil presse Israel til innrømmelser av noe slag, vil være ute av stand til å drive fredsmekling. Jeg håper selvfølgelig at denne frykten er ubegrunnet, at pragmatismen får råde og at Obama er mer opptatt av å tvinge partene til enighet enn han er redd for at AIPAC skal stikke kjepper i hjulene.

Jeg tillater meg å være skeptisk.

En uventet bra tale

Liker du filmatiske virkemidler?

Lyst til å se en meget bra tale av en amerikansk politiker?

Soup for you!


(og en veleditert versjon av originalen. Veldig festlig.)


OPPDATERING: Et annet forslag, om enn litt over-the-top.

Er det flere forslag, skriv de gjerne i kommentarfeltet...

The Case against the Case for McCain

Det er ikke ofte jeg hører rasjonelle og meget godt begrunnede argumenter for at McCain bør bli president, men Jan Arild Snoens innlegg er definitivt i den kategorien.

Yup, det er galskap å prøve å imøtegå en så drivende god skribent som Snoen, særlig for en litt-under-middels studentblogger som meg. Men likevel, det er morsomt å forsøke. I samme slengen får jeg gjort mine resonnementer om hvorfor jeg føler at Obama vil bli et bedre president for både verden/Norge og amerikanerne. Man får jammen et 'nært' forhold til amerikanerne etter mange måneders diskusjoner, både på nett og i levende live.

McCain er en fiskalt konservativ, som har stemt imot flere av Bushs utgiftsøkninger. Obama ønsker å øke de offentlige utgifter på bred front. Begge kandidaters løfte om å redusere budsjettunderskuddet kan vi bare glemme de nærmeste årene.

At McCain er en fiskalt konservativ synes jeg imøtegås på en morsom måte av denne tegningen. McCain er en selverklært ikke-ekspert på økonomi (tidenes 'gaffe' av en politiker?) og kommer til å omringe seg med mange av de samme rådgiverne som har vært sentrale i republikanerleiren lenge, å tro noe annet er naivt. Disse rådgiverne vil kanskje få enda mer tyngde nå enn under Bush. Dette er folk som Phil Gramm, kanskje mest kjent for å forfattet Enron-smutthullet, som etter alt å dømme ble iverksatt etter lobbypress. Mer av det samme, som Obama ville sagt det.

Apropos lobbyvirksomhet; McCain sier at 'lobbyists are good/decent people', Obama har lovt at lobbyister ikke skal få plass i hans administrasjon. Er det ikke bedre med en statsleder som må svare til folket, enn en som må svare til spesialinteressene?

McCain har alltid vært tilhenger av et sterkt forsvar, og har etter hvert nærmet seg den sentrale neokonservative oppfatningen at USAs og Vestens sikkerhet ikke trygges best gjennom ”realpolitikk”, inkludert samarbeid med de til enhver tid sittende diktatorer og autokrater, men gjennom å bevege verden i demokratisk retning, om nødvendig med militære midler.

USA har vært veldig interessert i å demokratisere, riktignok så lenge disse landene har hatt olje. Dessuten vil Obama også øke USAs militærkraft (med to brigader hvis jeg husker riktig). Dessuten har jeg noen bilder på netthinnen av republikanere som møter diktatorer...

Problemet er at USA ikke er Europa. Noen må stå for den harde makten, og denne noen er USA.

Etter min mening er problemet at denne noen ikke er NATO, eller et reformert FN, med handlekraft.

De som tror verden blir et fredeligere og mer stabilt sted med Obama kan komme til å få seg en overraskelse. De som tror at fred og frihet bygger på gode intensjoner og dialog bør ønske seg Obama. De som tror den bygger på styrke, bør ønske seg McCain.

Dette høres ut som neokonservatisme av ypperste merke, men det er nok sant at Obama kommer til å videreføre USAs linje som verdenspoliti, både moralsk og militært, i god vestlig imperialistisk tradisjon (jeg høres ut som en Hylland Eriksen!). Å ha et ris bak speilet er en selvfølge i slike forhandlingssituasjoner, men slik voldsom sabelrasling som Israel og USA har lagt opp til overfor Iran har vel ikke akkurat fungert det heller? Eller er det det det har? Jeg antar at det kommer at på målene. Hva mener General Petraeus om diplomati og samtaler?

Generelt vil McCain nok gå lenger i å beskytte amerikanske interesser og amerikanske liv enn Obama (...)

Dette er et interessant utsagn, og det er heller ikke særlig begrunnet. McCain vil altså beskytte amerikanske liv mer enn Obama?

McCain kommer til å bli en krigspresident. Ikke mine ord, men Pat Buchanans: Det kan godt hende Obama også blir en krigspresident, men med McCain er det iallfall bortimot sikkert.

100 fremtredende økonomer, blant dem 5 nobelprisvinnere, har undertegnet et opprop til støtte for McCain.

Hvis man skal leke 'hvor mange økonomer støtter hvem'-leken er det ikke sikkert at McCain kommer så godt ut av det.

Forresten, hvis man skal se på hvem som støtter Obama, føler jeg at jeg er i godt selskap med alle nobelprisvinnerne, Financial Times, Warren Buffet og Colin Powell .

Obama la vekt på at det var rettferdig, og derfor riktig. Dette er europeisk misunnelsespolitikk, ja regelrett ”un-American”.

Så rettferdighet = u-amerikansk? Leste jeg riktig?

Jeg har tidligere skrevet om at en uvanlig stor andel av skattene i USA betales av de rike. Dette skyldes både at inntektsforskjellene er større og utformingen av skattesystemet, med lav eller ingen inntektsskatt for lave og middels inntekter og lave forbruksskatter. Jeg ser derfor ingen god grunn til å øke omfordelingen i skattesystemet.

Men vi kan vel slå fast at de rike i USA ikke akkurat lider noe nød? Men det blir jo uansett en ren ideologisk debatt. De rike har iallfall hatt 8 fete år, det gjør vel ikke noe om de får 8 ikke-fullt-så-fete.

Mange nordmenn vil sikkert si som amerikansk venstreside – hvorfor ikke kvitte seg med den dyre amerikanske kombinasjonen av offentlig og privat [helsevesen], og gjøre det meste offentlig? Når Obama beveger seg et par skritt i den retningen vil han derfor ha bred støtte langt inn på norsk høyreside.

Men det sier jo seg selv at den store mengden av ansatte i disse forsikringsselskapene vil føre til en signifikant 'overhead' i de totale helsekostnadene.

Det er jo, etter min mening, også et stort paradoks at alle disse selskapene er ute etter å gjøre minst mulig for sine kunder og ofte kjemper med hud å hår for å unngå å behandle de. Businessideen er rett og slett å ikke behandle, hvis man kan unngå det. Historiene er mange og hjerteskjærende, og mange som har jobbet i forsikringsselskapene har fortalt hvor hjerteløse de føler seg når de nekter folk operasjoner som kan forlenge livene til noen. De fleste amerikanere virker enige om at systemet ikke fungerer. Farmasøytbransjen og forsikringsbransjen derimot...

Det store private innslaget i amerikansk helsevesen gjør det veldig nyskapende, noe vi alle nyter godt av (...)

Sant nok, men rent ideologisk tror jeg at den medisinske forskingen ikke er avhengig av amerikansk konkurranseutsettelse for å fortsette. Medisinsk forsking er da ikke noe amerikanerne har enerett på? Kanskje det er gammeldags å tenke at god helse er en slags menneskerett som vi alle bør ta kollektivt ansvar for at alle har (såfremt vi har råd til det)?

Begge kandidatene har satt seg urealistiske mål [i energipolitikken], og har ikke tilstrekkelige virkemidler til disposisjon. Obamas akilleshæl er at hans tiltak er kostbare, og konkurrerer med hans lange liste av andre løfter om utgiftsøkninger, skattekutt og budsjettbalanse.

Men er det ikke slik at innovasjoner på dette feltet vil skape muligheter for senere inntekter ved hjelp av teknologiske nyvinninger (på amerikanske hender) fremfor å gjøre søkkrike Saudiarabere enda rikere?

Obamas mangel på ledererfaring og korte politiske karriere er påfallende og unik i nyere amerikansk historie. Han har skrevet to selvbiografier.

Jeg har ikke lest noen av de, men mange sier at dette er feil. Dreams from my Father er selvbiografisk, mens The Audacity of Hope er en bok om politikk og politisk filosofi. Politikere som gir ut bøker er da ikke noe nytt?

Jeg tror ikke Obama vil innføre sosialisme i USA, snarere føre USA et par hakk i sosialdemokratisk retning.

Vel, jeg tror en snøball i helvete har ∞ større sjanse til å overleve, enn et forsøk på å innføre sosialisme i USA :-)


Jeg vil også legge til noen punkter som Snoen ikke tar opp direkte i sin artikkel:

Hvem må de svare til?
McCain administrasjonen vil måtte svare til svært verdikonservative amerikanere med svært tvilsomme holdninger til vitenskap og sannheter. Dessuten folk med tvilsomme holdninger ovenfor minoriteter. For å bøte på dette imaget prøver de seg på til tider latterlige strategier som å betale svarte for å være frivillige.

Internasjonale fora:
McCain vil jobbe for å vingeklippe FN og i stedet skape en allianse som ikke kan anses som noe annet enn "League of Nations that Supports the US". Denne splitt-og-hersk metoden er i samme spor som Bushs John Bolton strategi. Dette er urovekkende for de av oss som mener at det er bra at verden iallfall har et eneste forum hvor hele verden kan komme sammen og diskutere så fillene fyker.

4 nye år:
Store deler av valgkampen har McCain brukt på å skape usikkerhet om Obamas karakter og jobbet for å forme opinionens bilde av Obama, fremfor seg selv. Obamas sier at han gjør dette fordi hvis McCain skulle snakket mer om McCain, måtte han kommet med flere eksempler på at McCain ≠ Bush. Det har ikke vært McCains største prioritet, derfor er det all grunn til å tro at McCain vil fortsette stort sett som Bush har gjort og fremme den neokonservative agendaen, hvis USA har råd. Det hvis'et begynner å bli faretruende stort. Mener Snoen at de siste 8 år har vært en suksess for USA?

Negativ valgkamp:
Den stygge republikanske valgkampen burde også bli straffet av velgerne slik at de ikke prøver noe sånt igjen:

* Automatiske telefonsamtaler (spam) fulle av faktafeil/løgner
* antydninger om at Obama er terrorist
* antydninger om at Obama er en slags pedofil
* Det er også urovekkende å høre om de skandaløst dårlige stemmemaskinene som tilsynelatende bare gjør feil ved å flippe demokratiske stemmer til republikanerne, men svært sjelden omvendt. Hvor ofte trenger minibanker å bli "kalibrert"? Det blir spekulasjoner, men mistenkelig er det iallfall.

Kandidatenes personlighet:
Obama er en tenker, McCain en gjører. Som Sarah Palin sa det best: "You cannot blink, Charlie".

Jo, vet du hva, når du sitter med skrivebordet fullt av avgjørelser som bestemmer over liv og død for hundretusener av mennesker synes jeg faktisk det er best å ikke bare blunke, men puste inn dypt, og tenke seg om. Tydeligvis kommer man ikke langt med denne teknikken i det republikanske partiet.

(Demokratvennlige) Joe Klein synes jeg beskriver dette veldig godt i dette fotoessayet. Men flere har sagt det samme; Obama er vellest, reflekter, og forsøker å svare på spørsmålet han blir stilt, selv om han kan oppfattes som stotrende innimellom.

Sarah Palin™:
Vær så snill, don't get me started....

I'm Henrik Akselsen, and I approve this blogpost.

Hva var det jeg sa? - Ron Paul version

Tidligere presidentkandidat Ron Paul kommer med ærlige betraktninger om krigen mot terror

Congressman Ron Paul, House of Representatives, November 29, 2001:

Keep Your Eye on the Target

Mr. Speaker:

We have been told on numerous occasions to expect a long and protracted war. This is not necessary if one can identify the target- the enemy- and then stay focused on that target. It's impossible to keep one's eye on a target and hit it if one does not precisely understand it and identify it. In pursuing any military undertaking, it's the responsibility of Congress to know exactly why it appropriates the funding. Today, unlike any time in our history, the enemy and its location remain vague and pervasive. In the undeclared wars of Vietnam and Korea, the enemy was known and clearly defined, even though our policies were confused and contradictory. Today our policies relating to the growth of terrorism are also confused and contradictory; however, the precise enemy and its location are not known by anyone. Until the enemy is defined and understood, it cannot be accurately targeted or vanquished.

(...)

We do know a lot about the terrorists who spilled the blood of nearly 4,000 innocent civilians. There were 19 of them, 15 from Saudi Arabia, and they have paid a high price. They're all dead. So those most responsible for the attack have been permanently taken care of. If one encounters a single suicide bomber who takes his own life along with others without the help of anyone else, no further punishment is possible. The only question that can be raised under that circumstance is why did it happen and how can we change the conditions that drove an individual to perform such a heinous act.

The terrorist attacks on New York and Washington are not quite so simple, but they are similar. These attacks required funding, planning and inspiration from others. But the total number of people directly involved had to be relatively small in order to have kept the plans thoroughly concealed. Twenty accomplices, or even a hundred could have done it. But there's no way thousands of people knew and participated in the planning and carrying out of this attack. Moral support expressed by those who find our policies offensive is a different matter and difficult to discover. Those who enjoyed seeing the U.S. hit are too numerous to count and impossible to identify. To target and wage war against all of them is like declaring war against an idea or sin.

The predominant nationality of the terrorists was Saudi Arabian. Yet for political and economic reasons, even with the lack of cooperation from the Saudi government, we have ignored that country in placing blame. The Afghan people did nothing to deserve another war. The Taliban, of course, is closely tied to bin Laden and al-Qaeda, but so are the Pakistanis and the Saudis. Even the United States was a supporter of the Taliban's rise to power, and as recently as August of 2001, we talked oil pipeline politics with them.

(...)

The drumbeat for attacking Baghdad grows louder every day, with Paul Wolfowitz, Bill Kristol, Richard Perle, and Bill Bennett leading the charge. In a recent interview, U.S. Deputy Defense Secretary Paul Wolfowitz, made it clear: "We are going to continue pursuing the entire al Qaeda network which is in 60 countries, not just Afghanistan." Fortunately, President Bush and Colin Powell so far have resisted the pressure to expand the war into other countries. Let us hope and pray that they do not yield to the clamor of the special interests that want us to take on Iraq.

The argument that we need to do so because Hussein is producing weapons of mass destruction is the reddest of all herrings. I sincerely doubt that he has developed significant weapons of mass destruction. However, if that is the argument, we should plan to attack all those countries that have similar weapons or plans to build them- countries like China, North Korea, Israel, Pakistan, and India. Iraq has been uncooperative with the UN World Order and remains independent of western control of its oil reserves, unlike Saudi Arabia and Kuwait. This is why she has been bombed steadily for 11 years by the U.S. and Britain. My guess is that in the not-too-distant future, so-called proof will be provided that Saddam Hussein was somehow partially responsible for the attack in the United States, and it will be irresistible then for the U.S. to retaliate against him. This will greatly and dangerously expand the war and provoke even greater hatred toward the United States, and it's all so unnecessary.

It's just so hard for many Americans to understand how we inadvertently provoke the Arab/Muslim people, and I'm not talking about the likes of bin Laden and his al Qaeda gang. I'm talking about the Arab/Muslim masses.

In 1996, after five years of sanctions against Iraq and persistent bombings, CBS reporter Lesley Stahl asked our Ambassador to the United Nations, Madeline Albright, a simple question: "We have heard that a half million children have died (as a consequence of our policy against Iraq). Is the price worth it?" Albright's response was "We think the price is worth it." Although this interview won an Emmy award, it was rarely shown in the U.S. but widely circulated in the Middle East. Some still wonder why America is despised in this region of the world!

(...)

Expanding the war by taking on Iraq at this time may well please some allies, but it will lead to unbelievable chaos in the region and throughout the world. It will incite even more anti-American sentiment and expose us to even greater dangers. It could prove to be an unmitigated disaster. Iran and Russia will not be pleased with this move.

(...)

One commentator pointed out that when the mafia commits violence, no one suggests we bomb Sicily. Today it seems we are, in a symbolic way, not only bombing "Sicily," but are thinking about bombing "Athens" (Iraq).

(...)

The history of the 20th Century shows that the Congress violates our Constitution most often during times of crisis. Accordingly, most of our worst unconstitutional agencies and programs began during the two World Wars and the Depression. Ironically, the Constitution itself was conceived in a time of great crisis. The founders intended its provision to place severe restrictions on the federal government, even in times of great distress. America must guard against current calls for government to sacrifice the Constitution in the name of law enforcement.

The"anti-terrorism" legislation recently passed by Congress demonstrates how well-meaning politicians make shortsighted mistakes in a rush to respond to a crisis. Most of its provisions were never carefully studied by Congress, nor was sufficient time taken to debate the bill despite its importance. No testimony was heard from privacy experts or from others fields outside of law enforcement. Normal congressional committee and hearing processes were suspended. In fact, the final version of the bill was not even made available to Members before the vote! The American public should not tolerate these political games, especially when our precious freedoms are at stake.

Almost all of the new laws focus on American citizens rather than potential foreign terrorists. For example, the definition of "terrorism," for federal criminal purposes, has been greatly expanded A person could now be considered a terrorist by belonging to a pro-constitution group, a citizen militia, or a pro-life organization. Legitimate protests against the government could place tens of thousands of other Americans under federal surveillance. Similarly, internet use can be monitored without a user's knowledge, and internet providers can be forced to hand over user information to law-enforcement officials without a warrant or subpoena.

The bill also greatly expands the use of traditional surveillance tools, including wiretaps, search warrants, and subpoenas. Probable-cause standards for these tools are relaxed, or even eliminated in some circumstances. Warrants become easier to obtain and can be executed without notification. Wiretaps can be placed without a court order. In fact, the FBI and CIA now can tap phones or computers nationwide, without demonstrating that a criminal suspect is using a particular phone or computer.

The biggest problem with these new law-enforcement powers is that they bear little relationship to fighting terrorism. Surveillance powers are greatly expanded, while checks and balances on government are greatly reduced. Most of the provisions have been sought by domestic law-enforcement agencies for years, not to fight terrorism, but rather to increase their police power over the American people. There is no evidence that our previously held civil liberties posed a barrier to the effective tracking or prosecution of terrorists. The federal government has made no showing that it failed to detect or prevent the recent terrorist strikes because of the civil liberties that will be compromised by this new legislation.

In his speech to the joint session of Congress following the September 11th attacks, President Bush reminded all of us that the United States outlasted and defeated Soviet totalitarianism in the last century. The numerous internal problems in the former Soviet Union- its centralized economic planning and lack of free markets, its repression of human liberty and its excessive militarization- all led to its inevitable collapse. We must be vigilant to resist the rush toward ever-increasing state control of our society, so that our own government does not become a greater threat to our freedoms than any foreign terrorist.

The executive order that has gotten the most attention by those who are concerned that our response to 9-11 is overreaching and dangerous to our liberties is the one authorizing military justice, in secret. Nazi war criminals were tried in public, but plans now are laid to carry out the trials and punishment, including possibly the death penalty, outside the eyes and ears of the legislative and judicial branches of government and the American public. Since such a process threatens national security and the Constitution, it cannot be used as a justification for their protection.

(...)

There are well-documented histories of secret military tribunals. Up until now, the United States has consistently condemned them. The fact that a two-thirds majority can sentence a person to death in secrecy in the United States is scary. With no appeals available, and no defense attorneys of choice being permitted, fairness should compel us to reject such a system outright.

Redningspakke Schmedningspakke

Det er merkelig å følge med på omstendighetene rundt 'redningspakken' som ble nedstemt av den amerikanske kongressen i dag. Dette har utartet seg til en sak der folket virkelig har stått opp mot makta.

• Bush, finansminister Paulson og sentralbanksjef Bernanke har malt et krisebilde.
• Ledere i begge partier jobbet hardt for å få nok stemmer til å få den modifiserte planen til Bush vedtatt.
  
• Wall Streets lobbyister har jobbet non-stop, uten denne pakken vil enda flere finansinstitusjoner gå over ende innen få dager, sies det.
  

Men folket sier nei.

Hadde det ikke vært for det massive folkeopprøret som har funnet sted i USA ville planen blitt vedtatt, men en storm av mailkampanjer, telefonkampanjer og gateprotester (noe som sitter langt inne hos amerikanere) har politikerne rett og slett blitt redde. De vet at folk følger med.

Også kalt demokrati i praksis.

På de sosiale nyhetssidene - dominert av vanlige, 15-40 årige amerikanske Bushhatere - var det jubelscener da nyheten kom om at republikanerne stemte ned sin egen president. En plan som ville holdt boligpriser kunstig høye, økt inflasjonen og satt dollaren i enda større trøbbel.

Bedre med en fortjent nedtur nå, slik at aksjene kan komme ned til mer realistiske verdier. Med redningspakken ville man utsatt det ut i den uvisse fremtid med kanskje enda større konsekvenser.

I Norge blir dette vinklet som en negativ sak, Stoltenberg sier

- Jeg mener det er bekymringsfult. Når Kongressen ikke klarer å håndtere en alvorlig krise, så er det bekymringsfullt.

Det er kanskje en krise for politikere som ikke vil ha en økonomisk nedgangstid i akkurat sin regjeringstid?



P.S. Jon Stewarts beskrivelse av Paulson/Bernanke som sitter på høring i kongressen må sees. "The worlds most awkward loan interview ever"

Palin - En indre dialog

Her er et lite utdrag av min egen indre dialog omkring temaet "Var det lurt av John McCain å utnevne Sarah Palin til visepresidentkandidat"?


Positiv: Dette var et utrolig overraskende valg (ikke for alle), et navn som knapt noen politiske kommentatorer har nevnt. Dette hjelper på McCains image som en som går sine egne veier.

Skeptisk: Men er det virkelig noen som tror at dette var hans eget forslag da de bare har snakket sammen en eller to ganger før utnevnelsen?

P: Men hallo, hør fra hennes egne: 80-90% mener hun gjør en god jobb som guvernør i Alaska. Hun er en av de nye superstjernene i det republikanske partiet.

S: Jo, men hun er også under etterforsking for maktmisbruk i sin egen stat.

P: Dette trenger ikke være noe negativt, for hun har et rykte på seg som korrupsjonjeger og da har en del folk en tendens til å bli sure.

S:Et usikkerhetsmoment er det iallfall.

P: OK, men la oss heller ikke glemme at hun er 5-barnsmor i et parti som mener de har enerett på familieverdier. Det antas at hun kan appellere sterkt til de festlige demografiene "soccer-moms" og "hockey-moms".

S: Ja, jeg tviler ikke på at det er store valggrupper, men en fembarnsmor, der et av barna bare er 5 måneder gammel, skal reise land og strand rundt på kampanje, for så å få en svært tidkrevende jobb. Det kan gå dårlig hjem hos andre konservative fembarnsmødre...

P: Apropos barn, et av barna hennes har downs syndrom, noe som viser at hun virkelig står for sine prinsipper i abortspørsmål.

S: Æh, Joa, her har jeg ikke noen innvending egenlig. Men hva med at hun er medlem av USA's mektige våpenlobby og synes at folk stort sett kan kunne få tak i det de vil av våpen.

P: Hehe, du tror kanskje det er et negativt standpunkt i USA, bwahhahaha. En annen ting: Hun er faktisk den eneste av de fire president/visepresidentkandidatene som har erfaring fra den utøvende statsmakt, i motsetning til senatorene Obama, Biden og McCain.

S: Sant nok, men hun har bare vært guvernør i 2 år, og før det var hun borgermester i Wasilla med kun 5-6000 innbyggere. McCain har nærmest basert sin kampanje på at Obama er uerfaren. Hvor logisk er det da å plassere en person totalt uten utenrikserfaring et 'hjerteslag fra presidentrollen', som litt for mange amerikanere velger å formulere det. Hun har nesten aldri vært utenfor USA's grenser, ikke engang som turist.

P: Men tenk på det kjønnsmessige. De som er lidenskaplig opptatt av at det er like mange kvinner som menn i styre og stell vil like Palin. Hele Arbeiderpartiets velgermasse ville trolig flokket seg om det republikanske partiet hvis vi flyttet dem til USA nå. Fristende tanke forresten.

S: Det er jeg enig i.

En annen ting er at i et valg hvor økonomien trolig blir avgjørende ville det kanskje vært bedre å satse på en økonomisk tungvekter som Mitt Romney. Å velge en fjærvekter som Palin kan utelukkende forklares med at hun er kvinne, og mange ser det som en direkte invitasjon til Hillary Clintons velgere som fortsatt er trassige fordi Hillary tapte en demokratisk valgprosess. Spørsmålet er om disse velgerne lar seg svinge.




Palins utnevnelse kan også gi Clinton enda større grunn til å drive valgkamp for Obama, hvorfor skulle hun gi fra seg rollen som amerikas mektigste kvinne uten kamp. Det er iallfall ikke den Hillary jeg kjenner.

P: Whatever. Skal du bli med å spille fotball forresten?

S: Jeg er med.

Dagens påstand™ II

Dagens påstand™: Mitt Romney blir John McCains visepresidentkandidat. Sannsynligvis presentert innen en uke.

Bare sånn at jeg kan si: "Hva var det jeg sa?"

Cowboyjournalistikk fra gamletanta

Det er kanskje ikke så lett å drive politisk journalistikk om et annet land enn man er fra selv, men på mange måter er det nok ganske lett å lage saker om den amerikanske valgkampen. På grunn av den overhvelmende "demokratiske" majoriteten i Norge får positive saker om Obama mange klikk, mens negative oppslag om McCain gjør det samme. Vi liker jo å få bekreftet vårt eget verdensbilde må vite.

Problemene begynner når journalister begynner å 'spekulere' i dette verdensbildet, og skriver saker for å tekkes sine leseres synspunkter på en ukritisk måte. Dette kan resultere i unøyaktige fakta og utelatelse av viktige momenter, begge journalistiske dødssynder. Det kan være fristende å komme med billige angrep på en politiker "ingen liker uansett".

Fordelen med å skrive om politikken i et annet land er at sannsynligheten er liten for at folk går saken nærmere etter i sømmene, særlig når den støtter oppunder majoritetens verdensbilde. I Norge er det kanskje George Gooding som gjør mest arbeid for å stramme opp norske journalister. Det trengs noen ganger.

Dagens case in point

I et intervju med Las Vegas Sun gir han uforvarende de av leserne som ikke oppfatter ironien, et inntrykk av han er konebanker. For å unngå å svare på et ubehagelig spørsmål sier McCain, mens han ler:

- Og jeg sluttet å banke kona for bare noen uker siden.

Artikkelen går rett inn i en god norsk tradisjon med å trivialisere politikere man ikke liker. Det enorme bildet av en McCain i et ekstremt uheldig øyeblikk, rent ansiktsmessig, er en naturlig del av slik underholdningsjournalistikk.

Det journalisten ikke har fått med seg, eller velger å utelate, er at "I stopped beating my wife weeks ago" er en referanse til en gammel vits om at noen spørsmål er umulige å svare på, fordi svaret blir feil uansett. Et slik eksempel er "When did you stop beating your wife?" Man kan selvfølgelig si at man aldri har slått kona, men da svarer man egentlig ikke på spørsmålet. Problemet er at selve premisset for spørsmålet er helt feil. McCains svar er egentlig en ganske snedig vits og et godt svar til en amerikansk journalist som har stilt et 'umulig' spørsmål.* Smelt opp med krigstyper på en norsk nettavis blir det tatt grotesk ut av sin sammenheng.

Morsomt nok skriver journalisten:

Idet han disker opp med morsomhetene sine, later det til at han heller ikke tar i betraktning at det han sier kan oppfattes støtende, særlig hvis vitsene hans tas helt ut av sammenhengen, og fremstilles helt uten ironi i for eksempel en avisoverskrift.

Æh, så hvorfor tar du, i overskriften i den SAMME artikkelen, en utalelse ut av sin sammenheng slik at den kan virke støtende??? Synes han det er morsomt, en journalistisk bragd, å ta ting ut av sin sammenheng? Eller er det selvironi på Harald Eiask nivå?

Forresten merkelig at avisen bare klarer å finne to - 2 - eksempler på morsomheter som det tydeligvis er så mange av, men det tok vel for lang tid å søke seg frem på nettet.

Jeg tar ikke til orde for en humørløs dekning av politikken, men i tilfellet amerikansk politikk synes jeg dekningen har blitt såpass ensidig og slapp at det er verd å reagere på. Når underholdningsjournalistikken tar over for den politiske journalistikken så gjør det debatten dårligere og meg mer uinformert.

Slike ting passer kanskje utmerket i Dagbladet (hvem leser vel Dagbladet for å bli informert?), men Aftenposten burde drive journalistikk i en annen divisjon.



*Spørsmålet gjaldt forøvrig hvorfor ikke McCain valgte guvernør Jim Gibbons til å lede valgkampen i Nevada for ham.

Norske forhold

Å sammenligne Norsk og Amerikansk politikk er ganske gøy.

Jeg klarte ikke dy meg...




(håper jeg ikke får Dagbladet på nakken...)

Frem med kaffen

Supertirsdag ankommer snart, og det betyr selvfølgelig bare en ting:



Våkenatt....

Jeg føler egentlig ikke at jeg har noe valg (med dobbel betydning), det er ikke det at jeg ikke har nok annet å gjøre, snarere tvert imot, men jeg tror faktisk ikke at jeg får sove mens et av de viktigste valgene i min levetid pågår.

For oss som har en viss forkjærlighet for amerika (uten å ha vært der, mumle mumle) så har jeg et oppriktig håp om at amerikanerne nå skal velge "riktig" for en gangs skyld. Som så mange andre nordmenn så falt de forente stater kraftig i anseelse, ikke så mye i 2000 når de faktisk trodde på det George W. Bush sa, men mer når de ga ham fornyet tillit i 2004 etter at de så hva han faktisk hadde gjort. Men USA, ekstremenes land, kan fort leve opp til sitt rykte og hoppe direkte fra en ekstremt dårlig president til en ekstremt bra. Om ikke annet en med ordet i sin makt. (får man ikke politisk gåsehud av det så vet ikke jeg!)



Anders Giæver, en av mine favorittjournalister, oppsummerer bra her synes jeg, men jeg mener at han tar feil på spørsmålet om visepresident. Jeg tror en Obama/Clinton eller den litt mindre fristende Clinton/Obama er klart mest sannsynlig, selv om det til tider har vært skarpe toner mellom de to. Den friksjonen kommer til å bli glemt relativt fort, og det vil bli viktigere for den som vinner nominasjonen til slutt å samle partifløyene. Dessuten har de egentlig ikke noe god grunn til å si nei til et visepresidentkandidatur heller. Enhver Clinton med respekt for seg selv er glad i makt og vil helt klart gå for det, og Obama vil etter 8 år som visepresident endelig være immun mot argumentet om at han ikke er erfaren nok.

Obama/Clinton bør i teorien være et overlegent lag mot en 71 år gammel krigshisser som McCain, men som Ole Moen sier, McCain er et "skikkelig mannfolk" og har en tøff stil som nok appellerer til mange, ikke minst innenfor hæren.



I et topartisystem som det amerikanske er det uansett de uavhengige som avgjør, 45 prosent av amerikanerne ville nok uansett stemme republikansk om de så valgte en geitost til sin presidentkandidat.

Det skal også bli spennende å se hva som kommer opp av tredjepartskandidater. Jeg antar at Ron Paul kommer til å stille som kandidat for de liberterianske partiet, og Ralph Nader har tatt steg for å starte sin kampanje for de grønne. Den store spenningen vil ligge i om søkrike Michael Bloomberg hopper inn i racet som sentrumskandidat, noe som nok er mest trolig om Clinton skulle vinne demokratenes valg.

Ymse karikaturer

Jeg må bare dele noen av karikaturtegningene jeg så på sidene til TIME magazine i dag (trykk for større utgave).

Marion Jones endelig dopingdømt med fengselsstraff:


Putins plan:


Bush og Midtøsten:


Castro:


Primærvalget:

Et skuffet Internett

Hillary klarte altså i en blanding av aggressivitet, tårer og sjarm klarte å vinne tilbake New Hampshire! Man kan mene hva man vil, og jeg ville nå foretrukket at Obama hadde vunnet, men en god ting med resultatet er iallfall alle syrlige kommentarer som kommer i etterkant fra Obamafansen. Her er noen frustrerte høydepunkter fra Digg.com:

Om New Hampshire:

"Attention New Hampshire: Fuck you."

"New Hampshire: You're on notice. One more screw-up, and you're out of the U.S"

"Fuck it! That's it, stop this country I want to get off"

"I demand a hand recount." (Mange av kaukusene måler ved håndsopprekning, Henrik anm.)

"I'm learning not to expect too much from my fellow Americans. These are the same people who brought you the internet bubble, telecom bubble, housing bubble, and a second term for GWB. To boot, they're surprised when each of these events ends badly.

WTF indeed!!"

Om Hillary:

"Lady Vader, your ship is ready."

"I suppose crying DOES get you want you want........"

"but...but.... She got weepy. We HAD to vote for her..."

Og en kommentar som jeg tror treffer spikeren på hodet:

"I think voters are sick of the media telling them who the winner of an election is before the election is complete."