Giskes absurde middelvei

For oss som setter pris på at ligger noen prinsipper bak hva en regjering foretar seg er det bare å riste på hodet av kulturminister Giskes løsninger på sin detaljstyring av norske medier. Det er som mange husker ikke lenge siden Giske følte for å instruere kringkastingssjefen om hvordan valgkampen skal dekkes, og Giske vil nok en gang vise handlekraft

Etter at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg har lagt press på norske myndigheter om å tillate TV-reklame burde et fritt samfunn kunne ta en ærlig beslutning om vi vil etterleve dette eller ikke. Om hvorvidt EMS bør ha myndighet til å diktere Norge i dette spørsmålet er en annen sak.

Giskes idé om å pålegge Frikanalen* å 'ta støyten' og sikre Norge et slags alibi for ytringsfrihet er så prinsippløst som det kan få blitt, og man får inntrykk at Giske driver en slags katt og mus lek med EMS. Det er på grensen til både uverdig og komisk på en gang.

Istedet for å ta et standpunkt til om politisk reklame skal være lov eller ikke fortsetter Norge en pinlig mellomløsning som skal beholdes til enhver pris. Personlig mener jeg det er absurd at fredelige organisasjoner som politiske partier ikke skal kunne annonsere hos de private bedriftene som vil ta imot pengene dems, enten det er aviser, TV-kanaler, Clearchannel eller Tine for den saks skyld (melk med Senterpartismak for eksempel). Å forskjellsbehandle TV-kanalene gir like mye mening som puristenes klaging da farge-TV ble innført:

"Er det virkelig nødvendig da?"

Svaret er: Nei, men det er ikke poenget. Poenget er at det er det ikke DU som skal bestemme på vegne av meg (Kanskje litt annerledes i og med at det bare var en kringkaster på den tiden).

Giskes absurde middelvei er desverre nok et eksempel på Arbeiderpartiets merkverdige styringskåthet. Sånn er det vel når man sitter ved makten, det er fristende å bruke den.




*=morsomt med de to ordene etter hverandre

En håndbok i slakting

Noen ganger er det en litterær opplevelse å lese en skikkelig saftig skrevet bokslakt der gullkornene står i kø.

Det er godt å lese at noen fortsatt mener at livet bør bestå av mer substans enn fasade. Med sine skriveferdigheter skal iallfall ikke de Figueiredo beskyldes for å mangle det første.

Rønningen dediserer boken til sin bror, som «minst av alle» trenger å lese den. Jeg har også en bror, min yngste, som heller ikke trenger å lese boken. Han har alltid pleid å si at det er for lite jantelov i Norge. Det er for mange som tror de er noe. Så har broren min også valgt å bruke livet sitt til annet enn karrière; han ønsker seg ikke opp og frem, men bort – bort fra den norske selvtilfredsheten. Til Tadsjikistan, Øst-Timor, hvor som helst.

Men kommer Rønningen til å bry seg om slakten? Tja, sjekk ca 1:40 ut i VG-netts intervju.

Dagens gladsak

Dagens gladsak!

Opplagstallene til Dagbladet er meget trist lesning for ansvarlig redaktør Anne Aasheim (bildet) og Berner Gruppen.

Gjennomsnittopplaget til Dagbladet falt med 8,1 prosent i første halvår sammenlignet med samme periode i fjor. Opplaget på hverdager i første halvår var 124.285 eksemplarer. På lørdager var opplaget 216.760 eksemplarer (219.689 i samme periode i fjor) og på søndager 108.600 eksemplarer (116.437).

Dårlig journalistikk bør ikke lønne seg.

Med 5 av 9 forsidesaker om fotball er det kanskje den retningen bladet bør gå, det tar iallfall oppmerksomheten fra de ikke-så-veldig-pirrende ukebladsakene og usaklig politisk dekning.

På tide å snu skuta i retning innhold igjen, Aasheim?

Dagbladet - tidligere kjent som en avis

Cowboyjournalistikk fra gamletanta

Det er kanskje ikke så lett å drive politisk journalistikk om et annet land enn man er fra selv, men på mange måter er det nok ganske lett å lage saker om den amerikanske valgkampen. På grunn av den overhvelmende "demokratiske" majoriteten i Norge får positive saker om Obama mange klikk, mens negative oppslag om McCain gjør det samme. Vi liker jo å få bekreftet vårt eget verdensbilde må vite.

Problemene begynner når journalister begynner å 'spekulere' i dette verdensbildet, og skriver saker for å tekkes sine leseres synspunkter på en ukritisk måte. Dette kan resultere i unøyaktige fakta og utelatelse av viktige momenter, begge journalistiske dødssynder. Det kan være fristende å komme med billige angrep på en politiker "ingen liker uansett".

Fordelen med å skrive om politikken i et annet land er at sannsynligheten er liten for at folk går saken nærmere etter i sømmene, særlig når den støtter oppunder majoritetens verdensbilde. I Norge er det kanskje George Gooding som gjør mest arbeid for å stramme opp norske journalister. Det trengs noen ganger.

Dagens case in point

I et intervju med Las Vegas Sun gir han uforvarende de av leserne som ikke oppfatter ironien, et inntrykk av han er konebanker. For å unngå å svare på et ubehagelig spørsmål sier McCain, mens han ler:

- Og jeg sluttet å banke kona for bare noen uker siden.

Artikkelen går rett inn i en god norsk tradisjon med å trivialisere politikere man ikke liker. Det enorme bildet av en McCain i et ekstremt uheldig øyeblikk, rent ansiktsmessig, er en naturlig del av slik underholdningsjournalistikk.

Det journalisten ikke har fått med seg, eller velger å utelate, er at "I stopped beating my wife weeks ago" er en referanse til en gammel vits om at noen spørsmål er umulige å svare på, fordi svaret blir feil uansett. Et slik eksempel er "When did you stop beating your wife?" Man kan selvfølgelig si at man aldri har slått kona, men da svarer man egentlig ikke på spørsmålet. Problemet er at selve premisset for spørsmålet er helt feil. McCains svar er egentlig en ganske snedig vits og et godt svar til en amerikansk journalist som har stilt et 'umulig' spørsmål.* Smelt opp med krigstyper på en norsk nettavis blir det tatt grotesk ut av sin sammenheng.

Morsomt nok skriver journalisten:

Idet han disker opp med morsomhetene sine, later det til at han heller ikke tar i betraktning at det han sier kan oppfattes støtende, særlig hvis vitsene hans tas helt ut av sammenhengen, og fremstilles helt uten ironi i for eksempel en avisoverskrift.

Æh, så hvorfor tar du, i overskriften i den SAMME artikkelen, en utalelse ut av sin sammenheng slik at den kan virke støtende??? Synes han det er morsomt, en journalistisk bragd, å ta ting ut av sin sammenheng? Eller er det selvironi på Harald Eiask nivå?

Forresten merkelig at avisen bare klarer å finne to - 2 - eksempler på morsomheter som det tydeligvis er så mange av, men det tok vel for lang tid å søke seg frem på nettet.

Jeg tar ikke til orde for en humørløs dekning av politikken, men i tilfellet amerikansk politikk synes jeg dekningen har blitt såpass ensidig og slapp at det er verd å reagere på. Når underholdningsjournalistikken tar over for den politiske journalistikken så gjør det debatten dårligere og meg mer uinformert.

Slike ting passer kanskje utmerket i Dagbladet (hvem leser vel Dagbladet for å bli informert?), men Aftenposten burde drive journalistikk i en annen divisjon.



*Spørsmålet gjaldt forøvrig hvorfor ikke McCain valgte guvernør Jim Gibbons til å lede valgkampen i Nevada for ham.

Mye å gjøre i VG-redaksjonen

Noen ganger husker jeg ikke hvorfor jeg har tatt et bevisst valg på å aldri mer kjøpe papirutgaven av VG og Dagbladet.

Derfor er det iblant hyggelig med en påminnelse.