Etter å ha fullført Tony Blairs memoar A Journey er det vanskelig å ikke la seg imponere over Blairs retoriske evner. Som en av de mest suksessfulle politikerne i moderne tid er han per definisjon en mester i å
bli likt, og veldig få vil lese denne boken og få et dårligere inntrykk av ham enn de hadde før. I den forstand er dette en vellykket memoar uansett politisk ståsted. Mission completed, Blair.
Blairs ærlighet, gjerne med tvilsomme fortegn, er en stadig forfriskning i boken, som når han skriver om seg selv og prinsesse Diana:
We were both in our ways manipulative people, perceiving quickly the emotions of others and able instinctively to play with them.
Dette er rene ord for pengene, og jeg har litt vanskelig for å se for meg en norsk politiker si det samme.
Blair gir en fornøyelig imitasjon av arbeiderpartiets venstreslegge Dennis Skinner når han tenker tilbake på dagen han først ble parlamentsmedlem samtidig som Arbeiderpartiet (Labour) tapte valget. Blairs analyse av nederlaget, nemlig at partiet fremstod gammeldags, falt i meget dårlig jord hos de han talte for. Skinner som talte etter Blair ga ham en lekse han sent ville glemme om hvordan man setter fyr i en gruppe sosialister på partimøte.
Fredsforhandlingene om Nord-Irland er også uventet morsom lesning, både i beskrivelsene han gir du ulike fraksjonene og hvor mer og mer oppgitt hans delegasjon ble etterhvert som kravene ble stadig mer obskure fra begge sider.
Blair forsvarer ikke uventet invasjonen av Irak, og bruker masse tid på å strekke ut en hånd til de av oss som var uenige i den beslutningen. Det er lite åpen kritikk av George Bush, som han forøvrig kaller ved fornavn i motsetning til alle andre statsledere han omtaler. Det er imidlertid en del skjult kritikk mellom linjene når for eksempel Blair stadig påpeker hvordan han understreket viktigheten av at Israel/Palestina konflikten var dypt integrert til de andre problemene i Midt-Østen. Underforstått sier han at Bush ikke forstod regionen og hvor komplisert den var og er. Blair vil stadig gi inntrykk at han dreiet amerikansk politikk signifikant.
Blair sier rett ut at Bush' verdenssyn var umåtelig simplistisk, men at det ikke nødvendigvis var en dum ting fordi det førte til handlekraftig politikk. Der er jeg redd står Blair og jeg front mot front. Hvordan Bush kan kalles både "veldig smart" og samtidig ha "et umåtelig simplistisk verdenssyn" er vel også en sak for selvmotsigelsespolitiet.
Kampen mellom Labor og New Labor vies masse plass, mye mer enn kampen mot de konservative.
Det er interessant at de konservative lederne kun avspises med karakteristikker på en linje, mens stride med Brown går igjen og igjen side etter side. De store politiske slagene foregikk i tyngdepunktet mellom gammeldags og moderne sosialisme er inntrykket Blair gir oss. Blair argumenterer knallhardt for New Labor og er avvisende ned på Gordon Brown og hans støttespiller Ed Balls tilbakeskuende sosialistsyn, både den opplagte grunn av at deres syn har vist seg å være valgtapende i mange tiår, men også fordi Blair ideologisk er opptatt av entrepenørånd og middelklasse. Blair er fortsatt usikker på om Brown mente at å ta partiet mot sentrum kun var en strategi for å vinne valget. Blair mener han gjorde det fordi det var slik politikk det britiske folket ville ha og da er det det riktige å gjøre.
Forholdet til Brown gikk til frysepunktet og enda lenger. Det er oppsiktsvekkende at to mennesker med et tildels hatefullt forhold kan styre en av verdens viktigste økonomier sammen. Brown tydde til slutt til direkte utpressingstaktikker for å presse Blair, noe som Blair aldri kom til å glemme. Blair så iallfall den positive siden: "Nå vet jeg iallfall hvordan israelerne og palestinerne føler det".
Problemene var tydelige helt fra før Blair ble leder, som her hvor Blair snakker om tøffe møter han hadde før det ble klart at Blair kom til å ta over som leder i Labor i 1994:
Det viktigste i en selvbiografi er gjerne det forfatteren ikke skriver om. Det er omtrent ingenting om religion i boken, selv om Blair sier at han alltid har vært mer interessert i religion enn politikk. Religion har også vært et hovedfokus i for Blair etter at han gikk av. Det er også veldig lite om innvandring og kulturkamp, og det virker som om Blair fortsatt har klokketro på multinasjonalismen og ikke deler Cameron og Merkels aksept av at immigrasjonspolitikken ikke har fungert helt etter planen. En analyse av slike spørsmål er merkelig fraværende i boken.
Lydbokversjonen er forøvrig glimrende lest av Blair selv, og det gir en ekstra dimensjon å høre historiene fortalt med Blairs overbevisende advokatstemme. Anbefales.
