Venstresidens splittelse

Man skulle tro at det det var lett å ta avstand fra angrep på ytringsfriheten og brannbomkekasting mot norsk politi når Oslo i disse dager opplever en historisk uro.

Merkelig nok klarer norsk ytre venstreside å splitte seg også i dette spørsmålet.

Lederen av palestinakomiteen i Norge Line Khateeb var prisverdig tydelig i Dagsnytt atten:

- Har du noe sympati for salmesyngende gamle damer som støttet Israel foran Stortinget også?

- Ja, MIFF og Israels tilhengere har all rett til å uttrykke sin støtte til Israel, og det å drive å kaste brostein mot gamle damer fra Stavanger med israelsflagg i hånden det er fullstendig uhørt.

Det høres så enkelt ut, men det er tydeligvis ikke så lett å si slike selvfølgeligheter. Blitz tar ikke avstand fra noe som helst og skriver på sin hjemmeside:

Torsdag kveld var det massive opptøyer i Oslo sentrum mot Israel sine massakre på Gaza. I dagene som kommer så vil det være mange som skal ta avstand fra opprørernes steinkasting, ruteknusing og annen motstand mot den ettergivende linja som Norge har i forhold til Israel sin okkupasjon, men Blitz støtter og hilser opprørerne velkommen og ser fram til å delta i videre kamper mot okkupasjonen av Palestina.

Olaf Svorstøl, leder av Fellesutvalget for Palestina, legger noe av skylden for opptøyene for Siv Jensen.

– Vi setter oss ikke til dommere over dem som velger å aksjonere på en annen måte. Siv Jensens provokasjoner utløste forbannelse. Vi skiller ikke mellom verdige og uverdige demonstrasjoner. Jeg har fått flere rapporter fra folk som var sjokkert over overdreven voldsbruk fra politiets side. En annen side som aldri kommer fram er hvilken rolle pro-israelske provokatører har når det gjelder å skape bråk i Oslo.

Rød Ungdoms leder Mari Eifring er også rørende forståelsesfull:

– Mange unge mennesker får utløp for frustrasjonen sin, og det må vi ta på alvor. De er ikke bare pøbel som er ute etter bråk.

Av politikere er også splittelsen merkverdig. SV's Audun Lysbakken, min personlige SV-favoritt, treffer heldigvis spikeren på hodet:

Det er mulig noen synes det er heroisk motstandskamp å sette fyr på kommunale bosspann i Oslo. Det er det ikke. Det mindretallet som tok i bruk hærverk og vold i går har gjort stor skade for bevegelsen som kjemper for solidaritet med palestinerne. Ingen snakker om Youngstorget, eller at krigsmotstanderne var langt flere enn de som støttet Israel foran Stortinget. I stedet får den lille flokken av Israelsvenner sympati i mediene, og Siv Jensen oppnår det hun alltid søker: Å få snudd hele debatten slik at Frp får framstå som offeret.

...som er mer enn det man kan si om Akhtar Chaudry (også SV) som mener at problemet er at Oslopolitiet ikke er 'fargerikt' nok.

"Politiet opptrådte på en måte som lett provoserer ungdom. Fra der jeg sto, opplevde jeg at politiet oppførte seg på en måte som lett fører til kraftig sammenstøt. Politiet kunne vært enda mer tilbakeholdne. Jeg opplevde at de oppførte seg aggressivt og at de kjeftet og presset på demonstrantene. Det var unødvendig. Det holder ikke å bare se på hvordan ungdom agerer, man må også se hva slags kunnskap politiet har, sier SV-politikeren. Jeg forstår at ungdommen har behov for å gi utløp for sin frustrasjon. De har venner, familie, søsken og nære slektninger som enten er drept eller er under ild. Da gjelder det å ha innlevelse med disse ungdommene."

At bare EN av de arresterte har palestinsk bakgrunn går tydeligvis Chaudry hus forbi. Familieargumentet virker derfor noe søkt.

Den verste av journalistene er Dagsavisens Anders Heger som bruker alle sine journalistiske knep for å bagatellisere opptøyene.

Likevel sier de noe, fortellingene om «opptøyene» i Oslo. (Og det er med velberådd hu jeg setter urolighetene – som mest er å sammenlikne med post-julebord-bråk – i anførselstegn.) De forteller om en fortvilelse som også fant sitt utslag i alvorlige blikk bak faklene i den verdige marsjen som var kveldens hovedbudskap, i utallige nettinnlegg, leserbrev og stille bønner, i kafédiskusjoner, avisartikler og kulturarrangementer, og først og fremst i den nagende uro vi alle kjenner.

Vi har nemlig tatt inn over oss meldingen vi fikk – mer eller mindre indirekte fra Gaza: GJØR NOE, GJØR MER. Vi har sett den, og vi har tenkt: Ja. Gjerne. Vi gjør gjerne noe, og vi gjør gjerne mer. Men hva? Vårt problem er ikke manglende handlingsvilje. Det er hjelpeløshet.

Vi vet ikke hva dette «noe» vi bør gjøre er. Og følgelig vet vi ikke hva mer av det er, heller. Antakeligvis er det denne drivkraften mot å gjøre «noe» som får overivrige gutter til å kaste en flaske etter Siv Jensen.

Nå vet jeg ikke hvilke julebord Heger går på, men det høres ut som nok en grunn til å ikke jobbe for Dagsavisen da, hvis det er brannbomber og knusing av politibiler på julebordene deres.

Det er ikke noe tvil om at verdenshistorien har vært smekkfull av situasjoner der den eneste løsningen har vært opptøyer og grassrotopprør. Det er likevel langt fra den franske revolusjon til å kaste flasker på politiet på grunn av Israels krigføring i Gaza.

Heger burde kanskje huske hva de som virkelig har et ektefølt engasjement for rettferdighet og verdensfred gjør. Mange av de finnes i glimrende organisasjoner som Amnesty International og Røde Kors. Vi får se om oslorebellene tyr til masseinnmeldinger her, men jeg tror nok de fortsatt holder en knapp på at flaskekasting mot norsk politi er den eneste fornuftige måte å påvirke samfunnsutviklingen på.

Man kan jo også lure på om Hegers motivasjon for å inkludere sine tåregasstips fra sin egen ungdom er å gi rebellene et fortrinn til neste demonstrasjon? En statsstøttet avis som tipser voldelige demonstranter hvordan de skal takle tåregass. En morsom tanke...

Min foreløpige konklusjon: Oslo som krigssone er tydeligvis ikke nok til å samle norsk venstreside.