Av alle politiske skivebom har vel Norge knapt sett noe grovere enn Ali Farah's frontalangrep på ambulansesjåfør Erik Schjenken, som oppfattet Farah som et ordensproblem snarere enn en nødlidende pasient, den etterhvert så skjebnesvangre dagen i fjor sommer.
Farah spiller 'rasekortet' så det holder, bruker Schjenken som representant for kolonimaktene og avfeier hans tjenester i Afghanistan og Libanon som at han ville leke helt, og latterliggjør de posttraumatiske stresslidelsene han pådro seg der.
Farah sliter etter hva jeg skjønner fortsatt med helsa, og kan kanskje til en viss grad unnskyldes for at han ikke vet helt hva ha gjør.
Men har han ikke familie og venner som bryr seg nok om han til å stoppe denne galskapen av et leserbrev?
1 kommentar:
Selv ble jeg også litt overrasket over det voldsomme personangrepet. Skjønner at Farah føler seg tråkket på, og med god grunn, men tror han gjorde seg selv en bjørnetjeneste ved å skrive en slik kronikk.
Når vi hører at Farah stod oppreist da ambulansepersonellet forlot han, ser vi kanskje at mediene har hauset saken litt vel mye opp.
Legg inn en kommentar