Ny amerikansk giv i midtøsten?

Oppdatering: Jeg ble visst litt for revet med av ryktebørsen her, sammen med flere amerikanske journalister. Det ser ut som om det er George Mitchell som kommer til å være, noe til og med Noam Chomsky later til å være relativt fornøyd med. Ross vil antagelig ha diplomatiske forbindelser med Iran, men det har vært stille så langt.

TIME's midtøstenkorrespondent spør til og med "Hvor er Dennis?"


----


Det har vært en del spenning knyttet til hvem Obama kom til å utnevne som spesialutsendinger til midtøsten. Amerikanerne har ikke akkurat et imponerende rulleblad å vise til når det gjelder denne regionen, og behov for å få inn folk som har lært av andres feil på det dette feltet var en av mine hovedgrunner for å håpe på Obama-seier i november.

Jeg har lenge hatt en optimisme, større enn de aller fleste jeg kjenner, på at en fredsordning kan komme i stand innen kort tid (1-2 år) etter at Bush går av, med forbehold om at Obama virkelig ville bringe med seg endring på dette feltet.

Denne optimismen har nå fått et seriøst skudd for baugen, kanskje større enn konsekvensene av den krigen som foregår i Gaza akkurat nå.

De to heteste kandidatene til midtøstenutsending har vært Dennis Ross som i høyste grad representer USAs opplagt feilslåtte politikk (kilde: midtøsten), og Kurzer som har vært blant de mest konstruktive kritikerne av denne feilslåtte politikken. I grove trekk kan man si at Ross har blitt ansett som Israels mann. Ikke uventet er han også en populær skikkelse i den mektige jødiske lobbyorganisasjonen AIPAC, hvis agenda for å sikre israelsvennligheten til amerikanske folkevalgte er både beryktet og berømt for sin effektivitet.

Obama valgte Ross.

Philip Giraldi, tidligere offiser i CIA hadde dette å si om Ross før Obama ble valgt president (mine uthevinger):

But what is really scary about a possible Obama administration is Dennis Ross. Ross claims that he believes in diplomacy and has even written a book on the subject, though his one major foray in that area, Camp David in 2000, demonstrated that he was more interested in advancing Israeli interests than he was in creating a viable peace with the Palestinians. He was the architect of so-called "no surprises" negotiations between the Palestinians and Israelis in which all positions supported by the U.S. had to be cleared by Israel before they were even placed on the table. If the Israelis said "no," the U.S. would back down.(...)

Ross is a commentator for Fox News and the Ziegler distinguished fellow at WINEP, which he helped found in the 1980s. He is also chairman of the Jerusalem- based Jewish People Policy Planning Institute. He would only be a spear-carrier in the latest neocon absurdity if it weren't for the fact that he is a major player in the Obama campaign as Obama's top adviser on the Middle East and a key link to AIPAC. Ross reportedly has been helping the Obama campaign formulate positions that AIPAC would be comfortable with. It has been reported that Ross has aspirations to become secretary of state, but he lacks the seniority for that position and may instead focus on the Middle East, either at the State Department or the National Security Council. Ross-watchers believe that if he is put in charge of Middle Eastern policy, he will guarantee that only Israeli security concerns will matter to the new administration, because that is the position he has always taken in the past. If the bipartisan report is any indication, he will be particularly interested in defanging Iran, a position that he has made clear in speeches to Israeli audiences.

Dette er hva den TIMEs svært dyktige midtøstenkorrespondentent, Scott McLeod, hadde å si om Ross dersom han skulle bli utnevnt:

My take is that Ross would be a significant disappointment, Kurtzer an excellent choice. The contest, in fact, is more a tussle between two approaches to Middle East policy making than between individuals. The selection of a Dennis Ross would represent the past, which is to say the failure of U.S. policy in the region; Kurtzer would represent a change--a subtle change perhaps, but change nonetheless--given his frank acknowledgment of what has gone wrong with U.S. policy and a common sense prescription for getting it right.

Ross' s deep personal role in past failed policy ought to be enough to disqualify him from any supremo role. (...) He's already held the job of chief U.S. Middle East envoy for 12 years, through the Bush 41 and Clinton administrations, and wasn't very good at it. After the landmark Madrid peace conference, he and his bosses proved unable to coax Israelis and Palestinians toward an agreement; the Norwegians stepped in and secretly mediated the Oslo Accords between Yitzhak Rabin and Yasser Arafat in 1993. By then, Ross's task was to implement the Oslo framework agreement, which envisioned a comprehensive and final peace deal by 1999. But Ross should take a large part of the responsibility for the mismanagement of the subsequent negotiations, which gradually dissolved into another Palestinian intifada, the worst spasm of violence in the conflict in 50 years, and the rise of the anti-negotiations Islamist Hamas group against Arafat's party.

Certainly, Arafat, Ehud Barak, Benjamin Netanyahu and Rabin's assassin, as well as Bill Clinton and other U.S. officials, deserve their proportional share of the blame. Yet, Ross's insistence on putting all the fault on Yasser Arafat--blaming himself and the Clinton administration only for trusting the Palestinian too much--is a testimony that is either disingenuous or breathtakingly self-absorbed. His palpable one-sidedness is why he remains completely distrusted by the Arabs he has negotiated with. Arabs always expected an American tilt toward Israel because of the strong U.S.-Israeli relationship; from bitter experience, they regard Ross as far too biased to be acceptable or successful as the "honest broker" for ending the conflict. "For far too long, many American officials involved in Arab-Israeli peacemaking, myself included, have acted as Israel's attorney, catering and coordinating with the Israelis at the expense of successful peace negotiations," Ross's longtime former deupty, Aaron David Miller, wrote in a devastating critique in the Washington Post in 2005.

Ross's past errors could be forgiven if they were not so deeply rooted in the flawed American policy for the Middle East that Ross has so helped perpetuate. Put simply, the failed U.S. approach holds that Israel's military dominance gives it ultimate leverage in negotiations, and that the U.S. should not use its considerable influence to pressure Israel too much on key issues like Israel's occupation of Arab territories, activities of Jewish settlers, rights of Palestinian refugees and future sovereignty over Jerusalem. Locked in this outlook, Ross proved too tolerant of Israeli overreaching, too ambivalent about the rights and legitimate interests of Palestinians and too tone deaf to the impending collapse of the peace process with all its grave consequences. As Aaron David Miller wrote of U.S. diplomacy on Ross's watch: "Far too often, particularly when it came to Israeli-Palestinian diplomacy, our departure point was not what was needed to reach an agreement acceptable to both sides but what would pass with only one -- Israel."

Kåre Willochs uttalelser om at Obamas utnevnelse av en jødisk stabssjef (Rahm Emanuel) er etter min mening en forsåvidt grei uttalelse. Hvis Obama hadde utnevnt en arabisk utsending til midtøsten, ville ikke det faktum vært verd å nevne for norske rikssynsere? Jeg tror ikke Mona Levin ville vært like krass i sine uttalelser hvis noen hadde påpekt at denne personen var arabisk. Willoch burde kanskje ikke bare nevnt Emanuel, men påpekt helheten i Obamas utnevnelser for å illustrere at hans administrasjon fort kan bli den mest Israelpartiske administrasjonen noensinne:

1. Han valgte den mest AIPAC-vennlige visepresidenten som var mulig å oppdrive, og selvutnevnt bestevenn av Israel: Joe Biden.

2. Stabssjef Rahm "Rahmbo" Emanuel

3. Utenriksminister Hillary Clinton, som er såpass neokonservativ at hun allerede har truet med å utslette(!!) Iran.

4. Nå altså Dennis Ross som midtøstenutsending

Alle disse fire var dessuten mer eller mindre sterke tilhengere av den katastrofale krigen i Irak.

Det er ikke noe galt i å være israelsvenn (jeg regner meg jo som det selv), men Obamas trang til å omgi seg med folk som etter alt å dømme ikke vil presse Israel til innrømmelser av noe slag, vil være ute av stand til å drive fredsmekling. Jeg håper selvfølgelig at denne frykten er ubegrunnet, at pragmatismen får råde og at Obama er mer opptatt av å tvinge partene til enighet enn han er redd for at AIPAC skal stikke kjepper i hjulene.

Jeg tillater meg å være skeptisk.

Venstresidens splittelse

Man skulle tro at det det var lett å ta avstand fra angrep på ytringsfriheten og brannbomkekasting mot norsk politi når Oslo i disse dager opplever en historisk uro.

Merkelig nok klarer norsk ytre venstreside å splitte seg også i dette spørsmålet.

Lederen av palestinakomiteen i Norge Line Khateeb var prisverdig tydelig i Dagsnytt atten:

- Har du noe sympati for salmesyngende gamle damer som støttet Israel foran Stortinget også?

- Ja, MIFF og Israels tilhengere har all rett til å uttrykke sin støtte til Israel, og det å drive å kaste brostein mot gamle damer fra Stavanger med israelsflagg i hånden det er fullstendig uhørt.

Det høres så enkelt ut, men det er tydeligvis ikke så lett å si slike selvfølgeligheter. Blitz tar ikke avstand fra noe som helst og skriver på sin hjemmeside:

Torsdag kveld var det massive opptøyer i Oslo sentrum mot Israel sine massakre på Gaza. I dagene som kommer så vil det være mange som skal ta avstand fra opprørernes steinkasting, ruteknusing og annen motstand mot den ettergivende linja som Norge har i forhold til Israel sin okkupasjon, men Blitz støtter og hilser opprørerne velkommen og ser fram til å delta i videre kamper mot okkupasjonen av Palestina.

Olaf Svorstøl, leder av Fellesutvalget for Palestina, legger noe av skylden for opptøyene for Siv Jensen.

– Vi setter oss ikke til dommere over dem som velger å aksjonere på en annen måte. Siv Jensens provokasjoner utløste forbannelse. Vi skiller ikke mellom verdige og uverdige demonstrasjoner. Jeg har fått flere rapporter fra folk som var sjokkert over overdreven voldsbruk fra politiets side. En annen side som aldri kommer fram er hvilken rolle pro-israelske provokatører har når det gjelder å skape bråk i Oslo.

Rød Ungdoms leder Mari Eifring er også rørende forståelsesfull:

– Mange unge mennesker får utløp for frustrasjonen sin, og det må vi ta på alvor. De er ikke bare pøbel som er ute etter bråk.

Av politikere er også splittelsen merkverdig. SV's Audun Lysbakken, min personlige SV-favoritt, treffer heldigvis spikeren på hodet:

Det er mulig noen synes det er heroisk motstandskamp å sette fyr på kommunale bosspann i Oslo. Det er det ikke. Det mindretallet som tok i bruk hærverk og vold i går har gjort stor skade for bevegelsen som kjemper for solidaritet med palestinerne. Ingen snakker om Youngstorget, eller at krigsmotstanderne var langt flere enn de som støttet Israel foran Stortinget. I stedet får den lille flokken av Israelsvenner sympati i mediene, og Siv Jensen oppnår det hun alltid søker: Å få snudd hele debatten slik at Frp får framstå som offeret.

...som er mer enn det man kan si om Akhtar Chaudry (også SV) som mener at problemet er at Oslopolitiet ikke er 'fargerikt' nok.

"Politiet opptrådte på en måte som lett provoserer ungdom. Fra der jeg sto, opplevde jeg at politiet oppførte seg på en måte som lett fører til kraftig sammenstøt. Politiet kunne vært enda mer tilbakeholdne. Jeg opplevde at de oppførte seg aggressivt og at de kjeftet og presset på demonstrantene. Det var unødvendig. Det holder ikke å bare se på hvordan ungdom agerer, man må også se hva slags kunnskap politiet har, sier SV-politikeren. Jeg forstår at ungdommen har behov for å gi utløp for sin frustrasjon. De har venner, familie, søsken og nære slektninger som enten er drept eller er under ild. Da gjelder det å ha innlevelse med disse ungdommene."

At bare EN av de arresterte har palestinsk bakgrunn går tydeligvis Chaudry hus forbi. Familieargumentet virker derfor noe søkt.

Den verste av journalistene er Dagsavisens Anders Heger som bruker alle sine journalistiske knep for å bagatellisere opptøyene.

Likevel sier de noe, fortellingene om «opptøyene» i Oslo. (Og det er med velberådd hu jeg setter urolighetene – som mest er å sammenlikne med post-julebord-bråk – i anførselstegn.) De forteller om en fortvilelse som også fant sitt utslag i alvorlige blikk bak faklene i den verdige marsjen som var kveldens hovedbudskap, i utallige nettinnlegg, leserbrev og stille bønner, i kafédiskusjoner, avisartikler og kulturarrangementer, og først og fremst i den nagende uro vi alle kjenner.

Vi har nemlig tatt inn over oss meldingen vi fikk – mer eller mindre indirekte fra Gaza: GJØR NOE, GJØR MER. Vi har sett den, og vi har tenkt: Ja. Gjerne. Vi gjør gjerne noe, og vi gjør gjerne mer. Men hva? Vårt problem er ikke manglende handlingsvilje. Det er hjelpeløshet.

Vi vet ikke hva dette «noe» vi bør gjøre er. Og følgelig vet vi ikke hva mer av det er, heller. Antakeligvis er det denne drivkraften mot å gjøre «noe» som får overivrige gutter til å kaste en flaske etter Siv Jensen.

Nå vet jeg ikke hvilke julebord Heger går på, men det høres ut som nok en grunn til å ikke jobbe for Dagsavisen da, hvis det er brannbomber og knusing av politibiler på julebordene deres.

Det er ikke noe tvil om at verdenshistorien har vært smekkfull av situasjoner der den eneste løsningen har vært opptøyer og grassrotopprør. Det er likevel langt fra den franske revolusjon til å kaste flasker på politiet på grunn av Israels krigføring i Gaza.

Heger burde kanskje huske hva de som virkelig har et ektefølt engasjement for rettferdighet og verdensfred gjør. Mange av de finnes i glimrende organisasjoner som Amnesty International og Røde Kors. Vi får se om oslorebellene tyr til masseinnmeldinger her, men jeg tror nok de fortsatt holder en knapp på at flaskekasting mot norsk politi er den eneste fornuftige måte å påvirke samfunnsutviklingen på.

Man kan jo også lure på om Hegers motivasjon for å inkludere sine tåregasstips fra sin egen ungdom er å gi rebellene et fortrinn til neste demonstrasjon? En statsstøttet avis som tipser voldelige demonstranter hvordan de skal takle tåregass. En morsom tanke...

Min foreløpige konklusjon: Oslo som krigssone er tydeligvis ikke nok til å samle norsk venstreside.

Mayhem! (i første person entall)

Med fare for å bli en slags demonstrasjonhore tok jeg igjen turen ut i Oslo for å se på demonstrasjon i dag. Siv Jensen og Ingebrigt Sørfonn skulle tale på en pro-Israel demonstrasjon og det skulle ikke mye fantasi til for å tenke seg at det skulle bli motdemonstrasjoner. Motivasjonen min var vel en slags følelse av å ville 'være der' selv om jeg ikke skulle delta som part. Enkelte ville sikkert kalle meg skuelysten.

Når vi ankommer Eidsvoll plass er det et imponerende opplegg politiet har laget. Hele siden som grenser til Karl Johan var bokstavlig talt stengt igjen av kommandobiler med inngjerding rundt resten av plassen. På østsiden var det flere biler og en hestepatrulje som stod klar til innrykk. Innenfor inngjerdingen myldret det av politifolk i full utrustning og hundepatruler. Jeg vil anta at de også hadde sivilpoliti blant demonstrantene, iallfall har jeg sett det før. Ingen politistreik i dag altså.


Det var svært vanskelig å få med seg noe som helst av det som skjedde på pro-Israel demonstrasjonen, men vi beveget oss etterhvert rundt på østsiden ved Stortingsgata der det var mindre politi og man kunne se og hør litt. Blant annet viste de noen klipp på en fremviser.

Masse politikere samlet seg i vinduene ved stortingsalen for å se på folkehavet. Har det noen gang vært en liknende situasjon utenfor? Skjellsord mot demonstrantene haglet og det ristet i barrikadene. Her og der litt fyrverkeri.



Det var ikke tvil om at mange av motdemonstrantene hater jøder med hele sitt liv. Jeg stod ved siden av en eldre stillferdig mann som fikk en verbal lekse av en ung fyr med svært palestinsk flagg. På ungdomskolen hadde vi sagt at han oppførte seg ekstremt "bøst". Den eldre mannen snudde seg og sa til ham: "Du, jeg har vært i Auswitch og sett jeg, altså". Mannen med palestinaflagget gikk videre.

(Jeg tror søren meg det var denne mannen som altså ble slått ned senere, ligner iallfall veldig!)

Litt etter, når det ser ut som om pro-Israel demonstrasjonen er i ferd med å gå mot slutten blir det mer nervøs stemning. En politimann blir fly forbanna på en jente som hopper over sperringene. Vi som står ved gjerdet får beskjed om at vi må trekke nedover i retning Nationaltheatret.

Så skjer det: En gjeng med demonstranter begynner å løpe i 'min' retning og det virker som planen deres er å bryte inn der det er færrest politifolk. Politiet setter med en gang inn de fire hestene som står klare og rir tvers igjennom demonstrantene, og det er i slike situasjon man skjønner hvordan slikt kan skje. Synet på hest som noe feminint er iallfall vekk for alltid. Fra nå av er det Hest Power.

Alle stimler seg inn på fortauet, her var det ingen demonstranter, bare skuelystne som meg.

Rett etter kommer en stor buss inn på veien som antagelig skulle plukke opp pro-Israel demonstrantene senere. En gjeng på kanskje 20 mann, alle med arabisk'ish utseende løper forbi bussen og banker og slår på den før de forsvinner rundt hjørnet. (Dette er forøvrig beskrevet her, og jeg kan bekrefte det da jeg sto 5 meter unna. )

Deretter setter politiet inn kanskje sitt mektigste våpen; tåregass. Det tok ca 1 sekund fra jeg puster det inn til jeg forstår hvorfor politiet bruker dette, makan til tåreframkallende og irriterende middel har jeg aldri vært borte i. Men effektivt som bare pokker, folk løper da beina av seg for å komme unna gass-skyen. Når jeg runder hjørnet ved Rosenkrantz gate ser jeg en politibil med knust bakrute og en alarm som hviner, det var altså der gjengen som slo ned bussen endte opp... OPPDATERING: Det var denne politibilen altså.

Etter denne dramatikken bestemmer jeg meg for å holde meg litt på avstand og se galskapen utfolde seg fra spikersuppa.

Demonstrasjonen foregikk mer eller mindre i bølger. En del arabiske gutter (jeg tipper pakistanske) hylte og ropte "Kom tilbake 'æ" til de flyktende massene. En del kom stadig tilbake men jeg så nesten bare folk med arabisk utseende som gjorde det. Nesten alle de andre holdt god nysgjerrighets-avstand. Hele Eidsvollplassen badet etterhvert i blålys og røyk, mens stemmer fra PA-systemet fortsatt hadde en Israelsvennlig stemme som snakket. Jeg var forbauset over at pro-Israel demonstrasjonen fortsatte. Rett etterpå ble pro-israelerne meget raskt hjulpet ut på Prinsens Gate og eskortert videre. Knallproft av politiet.

Jeg gikk hjem ved halv seks tiden da det så ut til at den verste krigstilstanden hadde lagt seg. Det ble visst verre etterhvert, og det får meg til å føle meg som en litt halvhjertet skuelysten. Kanskje var det like greit allikevel? Nå har jeg iallfall fått blunket ut restene av tåregassen. Et tips hvis du får tåregass på deg en gang: Ikke klø deg i øynene med hendene.

Så hva er det å si om slike dramatiske scener i byen vår? Et par tanker jeg gjorde meg iallfall umiddelbart:

• Jeg tar ikke mine politiske cues fra en totalt rabiat mann som står og skriker "BARNEMORDERE" inn i ørene på meg.
• Man skal ha nerver for å delta i en pro-Israel demonstrasjon
• Det går ikke an å snakke med folk som er mer interessert i å rope slagord til deg
  
• Det norske politiet er imponerende gode på å holde en demonstrasjon under kontroll

Ordliste for norske nettdebattanter

Velkommen til lynkurs i Israel/Palestina debatt. Her får du lære alt du trenger å vite for å bli aktivist og delta på norske debattforum. Lykke til!

OBS! Først må du bestemme deg om du er pro- eller anti-Israel. Velg deretter riktig ordliste under:

Anti-Israel ordbok:

Israel: slemme
USA: slemme
Jøder: Noen er OK (så lenge de ikke er Zionister)
Fatah: OK, men ikke anti-israelske nok
Hamas: Litt voldsomme, men snille
Nazi: Se oppslag for jøder
Muslimer: En minoritet som blir undertrykket av Israel
Palestinere: Et fredselskende folk som er forfulgt av jøder

Pro-Israel håndbok:

Israel: Guds folk
USA: Guds folks høye beskytter
Jøder: Guds folk (så lenge de er Zionister)
Fatah: OK, men ikke pro-israelske nok
Hamas: !#$#%#%
Nazi: Se oppslag for Hamas
Muslimer: Noen er OK (så lenge de ikke vil utslette Israel eller gifte seg med barn)
Palestinere: Folk som eksisterer for å gjøre det vanskelig for Israel

Kan det komme noe godt ut av Gazakrigen?

Mayhemet og de forfedelige menneskelige lidelsene i Gaza øker utvilsomt spenningene i Israel og Palestina, men hva hvis vi ser noe lenger frem i tid og ser mulighetene som kan bli skapt for to krigstrøtte folk. I et best-case scenario kan dette skje:

• Forhandlingsvillige partier som Kadima og det israelske arbeiderpartiet kan komme politisk styrket ut av krigen og vinne valget 10.februar. Tzipi Livni og Ehud Barak får dermed et fornyet mandat til å fortsette de stille fredsforhandlingene Ehud Olmert og Mahmoud Abbas begynte.
• Israels knusing av Gaza svekker Hamas både politisk og militært slik at Abbas får en etterlengtet boost nå som presidentperioden hans er i ferd med å utløpe. Det blir vanskeligere for Hamas å ødelegge fredsinitiativ slik som de pleier.
• Barack Obama blir nødt til å engasjere seg i midt-østen så snart han tiltrår, og med sitt klare mandat fra det amerikanske folk finnes det en mulighet for en troverdig USA-drevet fredsavtale som kan gi innrømmelser fra begge sider
• Oppmuntret av at USA's troverdige diplomati kan gjenopptas etter 8 år med Bush, kan gjøre at de arabiske nasjonene - med Saudi Arabia i spissen - gjør konkrete steg i den arabiske planen for fred med Israel. Den arabiske støtten vil igjen gi livsviktig dekning for israelske og palestinske forhandlere, og dermed starte en god sirkel som kan ende med fred

Timingen i forhold til Obamas inntredelse er nok sentral for den israelske regjeringen. De vil ha Hamas totalt marginalisert så et trekløver av fredsinnstilte israelske partier, forhandlingsvillige Fatah og dyktige og pragmatiske amerikanske diplomater kan sette seg ned i ro og mak. Spørsmålet er selvsagt om dette er gjennomførbart hvis krigen skaper enda mer grobunn for terrorisme og hevnlyst mot israelske sivile.

Akkurat nå venter jeg dessverre bare på desperate terrorangrep mot sivile mål i Israel eller andre land.

Det er ikke rart USA stemte på Bush

...når man ser plattformen han gikk til valg på:



2004 har jeg derimot ingen forklaring på.

En demonstrasjon sett fra sidelinja

Siden jeg ikke akkurat bor så langt unna den israelske ambassaden tok jeg meg en tur ned for å se på forholdene på demonstrasjonen i dag. Det var kanskje tusen mennesker der med en liten, men knallhard kjerne som stod foran ved barrikadene med trommer og non-stop roping av "Ingen fred uten frihet, støtt intifadaen" og "Steng ambassaden". Smellfyrverkeri var ble også avfyrt inne i folkemengden av noen som synes at DET var fornuftig.

En gang leste jeg at alle politikeres verste frykt er når folket går ut på gatene i protest. Den avtroppende israelske ambassadøren er som kjent en hard negl, og jeg tror ikke akkurat at hun tar seg så veldig nær av disse demonstrasjonene, men jeg ser ikke bort ifra at disse demonstrasjonene er så kraftfulle at de skremmer norske politikere fra å uttrykke seg mer nyansert. Det er jo tross alt de som stiller til valg her i landet.

Jeg ble imidlertid overrasket av hvor få som egentlig var med og sang. De aller fleste nordmennene stod litt spredd bakover i rekkene og så på, men den harde kjernen av palestinere holdt det hele i gang. Ulike folk byttet på å hause opp stemningen med en megafon av tvilsom kvalitet. Det føltes nesten som på FFK-kamp der hovedtribunen er ganske mye mindre engasjert enn Plankehaugen....til Plankehaugens irritasjon selvfølgelig.

Kanskje det var flere der som meg, altså folk som var mer skuelystne enn ivrige på å stenge ambassaden og kaste ambassadøren ut av landet? Hva vet jeg, det virket sånn på meg iallfall.

Politioppbudet var stort med iallfall 6-7 store kommandobiler og masse politifolk både rundt og midt i blant demonstrantene. Jeg tok meg i å lure på hvor mye dette kostet, før jeg prøvde å tyvlytte på noen av politifolka som snakket over politisambandet for å diskutere hvem de så på som trusler; "Det kom en dame rundt hjørnet av Jan Thomas salongen der nå, holder du et øye med henne?"

Demonstrasjonen sluttet offisielt etter bare 20 minutter og jeg gikk 10 minutter senere. Kvelden utviklet seg til noe mer dramatisk en halvtime etter. Jeg er nok ikke den eneste som synes det er merkelig at anti-aggresjonsdemonstrasjoner blir til voldelige aksjoner.

Jeg tror nok at den norske opinion legger større merke til ugangen demonstrantene skaper enn det budskapet de har. Men de skaper iallfall overskrifter.

Statistics Galore

Ved å lese norske aviser får man ofte alltid inntrykk av at Israel er midtøstens fullstendige og uovervinnelige overmakt. Den israelske hæren er trolig den best trente i verden, og med en demokratisk og moderne samfunnstruktur samt ikke akkurat ubetydelig støtte fra USA er ikke dette en urimelig påstand.

Israelerne sier ofte at de kjemper en overlevelseskrig. Det som iallfall er sikkert er at arabere som demografi IKKE kjemper noen overlevelseskrig. Det er også et tankekors at antallet mennesker som ønsker jødene utslettet trolig er mange ganger større enn det totale antall jøder i verden.

Dette er ikke tilfellet for oss nordmenn! Derfor kan det være klokt å være litt nøkterne i forhold til argumentasjon som "Hvis bare Israel hadde gjort X så ville Y skjedd". Det er veldig lett å sitte i Norge og mene at Israel ikke skal gjøre ditt og datt. Det er jo derfor vi gjør det, ikke sant?

Jeg tror det er lurt å ha noen tall og bilder i bakhodet som en motvekt til norske mediers ensidige fokus på israelsk millitære overlegenhet. Derfor: STATISTICS GALORE

(DISCLAIMER: mesteparten av dette har jeg satt sammen selv basert på data fra ulike kilder. Jeg har ikke utdanning innen statistikk eller visuell presentasjon. Data kan være unøyaktig. Er du misfornøyd og vil ha pengene tilbake, spør i bomringen utenfor Oslo. Trykk på bildene for større versjon.)




* Bildet er selvfølgelig noe mer komplekst, se her for en detaljert gjennomgang.