Mørkt og trykkende pads og truende vocodere er det rart at denne låte likevel er et av årets mest oppløftende. Kanskje det er de corky trommene, pur stemmekvalitet eller et refreng fra øverste hylle.
Denne låta er vel strengt tatt fra 2010 men plata kom i år så pyttsann. Latterlig fet synthdrevet popmelankoli med skranglete trommer og et av de beste norske refrengene på lenge.
Spenningsskapende vers, utløsende frekkasakkorder på refrenget, en seng av programmerte tromme. Fra 2:42 når de tar det opp et knepp er det bare å hengi seg til indie-rus
Alexandre Desplat: La Fille du PuisatierSpotify | Wimp
Filmmusikk fra en film jeg ikke har sett, men inneholder et tema som vi er mange som ville drept for å ha skrevet.
Melissa synger med sjela utenpå i så stor grad at man kan fort kan få for mye av det gode, men en låt av gangen er perfekt. Velg gjerne denne.
Lykke Li: Sadness is a BlessingSpotify | Wimp
Lykke Li treffer blink med fresh produksjon, fascinerende vokalprestasjon og lite sammenheng mellom artistnavn og låttittel.
2011 var året da jeg følte behov for å lese 7-8 toneangivende bøker innen positiv psykologi og dette var dette var min favoritt. Konseptet er spennende: Haidth tar for seg 10 visdommer som har gått igjen gjennom menneskets historie og analyserer hver enkelt gjennom moderne forskingsbriller. Her er både interessante betraktninger om moral og etikk, hva som hjelper mot depresjon i praksis (3 konkrete metoder), forklaringen på hvorfor den gylne regel fungerer og hvorfor vi reagerer sterkere på frykt enn på glede. Og hvorfor mennesker har så store hoder.
Sputnik Sweetheart
Etter en periode med mye lesing av tekniske artikler og kodelesing var det å sette seg ned med Murakami som å skjære i smør. Et trekantdrama der alle tre liker hverandre meget godt, ispedd surrealisme og en gresk øy. Noen av skildringene hopper så ut av sidene at jeg noen dager etter at jeg hadde lest den satt jeg og tenkte på hvilken film jeg hadde sett ett par dager i forveien. Før jeg husket at det var en bok.
Skulle forøvrig gjerne lest den norske oversettelsen på kindelen, men norske forlag er fortsatt ikke interessert i pengene mine så da ble det engelsk i stedet.
Jeg kan ikke huske å ha fått mer frysninger av en bok før. Denne lille boken inneholder en haug med små meditasjoner over hva som kanskje skjer etter at man dør, men den handler mer om liv enn død. Kapittelene er forunderlig ulike, med premisser som nesten alltid ender opp i en overraskelse i de siste linjene. Det er vanskelig å finne en favoritt her, men hvis jeg må velge en må det være den der etterlivet består av verden som vi kjenner den men kun bestående av mennesker vi møtte i det selve livet. Denne skal garantert leses flere ganger.
En lydbok med 17 timers opptak av en amerikansk buddhist som snakker uten manus til en liten gruppe studenter høres kanskje ikke så spennende ut, men den kunne nesten ikke vært laget på en annen måte. Som tittelen antyder er ikke dette mumbo jumbo ala Deepak Chopra eller Rhonda Byrne, men en nede-på-jorda tilnærming til mental trening. Det er kanskje feil å kalle Shinzen for en forsker, men han er en god matematiker og fysiker, og bruker dette til å vise interessante sammenhenger mellom disse feltene og sin meditasjonspraksis. Det begynner lett, men ender overraskende dypt. En potensiell life-changer.
Vonneguts absurdoide skildring av bomingen av Dresden. Bokens hovedperson har fått egenskapen til å se sitt liv fra fugleperspektiv noe som gir Vonnegut muligheten til å sprette frem og tilbake i livet hans for å se etter lenker og sammenhenger som kan forklare og gi mening til hans skjebne. Svart humor, tidsreiser, krigsskildringer, intergalaktiske dyrehager med en superkjendis. Godt nok for meg.
5 som ikke nådde helt opp:
Switch - Chip Heath/Dan Heath: Vil du forandre noe i livet ditt eller andres? Les denne.
The Politician - Andrew Young: Spennende førstehånds beretning om den største politiske utroskapsskandalen i USA siden Clinton redefinerte sjangeren.
Elephant to Hollywood - Michael Caine: Michael Caines andre (!) selvbiografi
Mindsight - Daniel Siegel: En psykiater kommer med oppsiktsvekkende resultater og historier fra hvordan han bruker meditasjon som behandlingsmetode.
The Journey - Tony Blair: Uventet underholdende Blair som greier ut statsledere, fredsforhandlinger, Irak og hatforholdet til Gordon Brown. Anbefales i lydbokvariant.
Etter å ha fullført Tony Blairs memoar A Journey er det vanskelig å ikke la seg imponere over Blairs retoriske evner. Som en av de mest suksessfulle politikerne i moderne tid er han per definisjon en mester i å bli likt, og veldig få vil lese denne boken og få et dårligere inntrykk av ham enn de hadde før. I den forstand er dette en vellykket memoar uansett politisk ståsted. Mission completed, Blair.
Blairs ærlighet, gjerne med tvilsomme fortegn, er en stadig forfriskning i boken, som når han skriver om seg selv og prinsesse Diana:
We were both in our ways manipulative people, perceiving quickly the emotions of others and able instinctively to play with them.
Dette er rene ord for pengene, og jeg har litt vanskelig for å se for meg en norsk politiker si det samme.
Blair gir en fornøyelig imitasjon av arbeiderpartiets venstreslegge Dennis Skinner når han tenker tilbake på dagen han først ble parlamentsmedlem samtidig som Arbeiderpartiet (Labour) tapte valget. Blairs analyse av nederlaget, nemlig at partiet fremstod gammeldags, falt i meget dårlig jord hos de han talte for. Skinner som talte etter Blair ga ham en lekse han sent ville glemme om hvordan man setter fyr i en gruppe sosialister på partimøte.
Fredsforhandlingene om Nord-Irland er også uventet morsom lesning, både i beskrivelsene han gir du ulike fraksjonene og hvor mer og mer oppgitt hans delegasjon ble etterhvert som kravene ble stadig mer obskure fra begge sider.
Blair forsvarer ikke uventet invasjonen av Irak, og bruker masse tid på å strekke ut en hånd til de av oss som var uenige i den beslutningen. Det er lite åpen kritikk av George Bush, som han forøvrig kaller ved fornavn i motsetning til alle andre statsledere han omtaler. Det er imidlertid en del skjult kritikk mellom linjene når for eksempel Blair stadig påpeker hvordan han understreket viktigheten av at Israel/Palestina konflikten var dypt integrert til de andre problemene i Midt-Østen. Underforstått sier han at Bush ikke forstod regionen og hvor komplisert den var og er. Blair vil stadig gi inntrykk at han dreiet amerikansk politikk signifikant.
Blair sier rett ut at Bush' verdenssyn var umåtelig simplistisk, men at det ikke nødvendigvis var en dum ting fordi det førte til handlekraftig politikk. Der er jeg redd står Blair og jeg front mot front. Hvordan Bush kan kalles både "veldig smart" og samtidig ha "et umåtelig simplistisk verdenssyn" er vel også en sak for selvmotsigelsespolitiet.
Kampen mellom Labor og New Labor vies masse plass, mye mer enn kampen mot de konservative.
Det er interessant at de konservative lederne kun avspises med karakteristikker på en linje, mens stride med Brown går igjen og igjen side etter side. De store politiske slagene foregikk i tyngdepunktet mellom gammeldags og moderne sosialisme er inntrykket Blair gir oss. Blair argumenterer knallhardt for New Labor og er avvisende ned på Gordon Brown og hans støttespiller Ed Balls tilbakeskuende sosialistsyn, både den opplagte grunn av at deres syn har vist seg å være valgtapende i mange tiår, men også fordi Blair ideologisk er opptatt av entrepenørånd og middelklasse. Blair er fortsatt usikker på om Brown mente at å ta partiet mot sentrum kun var en strategi for å vinne valget. Blair mener han gjorde det fordi det var slik politikk det britiske folket ville ha og da er det det riktige å gjøre.
Forholdet til Brown gikk til frysepunktet og enda lenger. Det er oppsiktsvekkende at to mennesker med et tildels hatefullt forhold kan styre en av verdens viktigste økonomier sammen. Brown tydde til slutt til direkte utpressingstaktikker for å presse Blair, noe som Blair aldri kom til å glemme. Blair så iallfall den positive siden: "Nå vet jeg iallfall hvordan israelerne og palestinerne føler det".
Problemene var tydelige helt fra før Blair ble leder, som her hvor Blair snakker om tøffe møter han hadde før det ble klart at Blair kom til å ta over som leder i Labor i 1994:
Det viktigste i en selvbiografi er gjerne det forfatteren ikke skriver om. Det er omtrent ingenting om religion i boken, selv om Blair sier at han alltid har vært mer interessert i religion enn politikk. Religion har også vært et hovedfokus i for Blair etter at han gikk av. Det er også veldig lite om innvandring og kulturkamp, og det virker som om Blair fortsatt har klokketro på multinasjonalismen og ikke deler Cameron og Merkels aksept av at immigrasjonspolitikken ikke har fungert helt etter planen. En analyse av slike spørsmål er merkelig fraværende i boken.
Lydbokversjonen er forøvrig glimrende lest av Blair selv, og det gir en ekstra dimensjon å høre historiene fortalt med Blairs overbevisende advokatstemme. Anbefales.
